Endelig en kveld ute i lag med gode venner, men så var det tilbake til senga igjen...

Nok en dag i senga mi... Har prøvd å være litt på beina mine i dag, men kroppen vil bare ikke. Den streiker. Bena mine vil bare svikte under meg. Så da gir man opp..og legger seg i senga igjen... Har også prøvd å ligge litt på sofaen, se litt på tv..men det ble heller kortvarig. Lydene i fra tv`n ble alt for mye for meg... Formen er virkelig elendig. Nok en sånn dritt-dag hvor man ikke klarer å gjøre noe særlig.

Samboern min var så snill å lage glutenfrie flesk-pannekaker til oss til sein middag i dag. Noe jeg virkelig så fram til og gledet meg til, siden pannekaker er noe av det beste som jeg vet og det er veldig lenge siden jeg har spist det..men så ødela svelg problemene mine fullstendig for meg. Jeg må egentlig alltid ha saus, suppe, rømme/creme fraiche, eller lignende til maten som jeg spiser, for å i det hele tatt kunne spise den. Blir det for tørt så går det fort galt..sånn som det gjorde i dag. -Men så hadde vi ikke ertesuppe, som jeg bruker å ha til..og dermed så bestemte jeg meg for å prøve meg uten. Noe som resulterte i at jeg kun fikk i meg en pannekake til middag, og så ble liggende hær utmattet og sulten, men uten å få mere mat i meg i flere timer. -Og det eneste jeg hadde spist tidligere var to skarve knekkebrød. Sesam knekkebrød med skinkeost, som faktisk går bra å spise på tross av svelg problemene... -Men jeg må tenke over hvilket pålegg jeg bruker, og jeg klarer gjerne bare å spise to knekkebrød i løpet av en dag... Heldigvis så har jeg i det minste næringsdrikke i hus..men rett etter at man har satt fast mat sånn, så er ikke en gang det greit å få ned.

Blir så forbanna fortvilet over denne situasjonen. Det er så innmari kjipt å hele tiden måtte tenke over alt det som man gjør. Alle disse hensynene som man er nødt til å ta hele tiden. Alle disse begrensningene som man får med en sånn sykdom som dette. Kan jo ikke en gang spise det som jeg vil lengre. Kan ikke se like mye på tv som jeg vil, ikke høre like mye på musikk som jeg vil..nesten ingen ting sammenlignet med før... -Og kan heller ikke være like mye på internett som jeg vil. Er veldig ofte på facebook uansett hvor dårlig jeg er..men da er jeg ofte bare delvis tilstede..og klarer ikke å kommentere så mye, og sånt noe. Har masse flotte venner dær inne, så skulle gjerne ha kommentert mer på alt det fine som de legger ut..men kreftene og energien min strekker bare ikke til lengre. Det står til tider nærmest helt stille i hodet mitt når utmattelsen og smertene river som verst i kroppen min, og da blir det vanskelig å skulle klare å finne ord for å kommentere på det som de legger ut. Det er rett og slett uutholdelig å kjenne på. Alt dette som skjer med meg etterhvert som jeg blir dårligere...

På lørdagen kom jeg meg faktisk på bryllupsfest til en god kompis av meg. -Men de andre startet klokka 16 på ettermiddagen, og jeg kom meg ikke dit før klokka var 22.30... Det var en fin fest med live musikk, men heldigvis gikk det rolig for seg dær, og jeg satt for det meste bare på stolen min ved bordet dær jeg satt de få timene jeg var dær. Så da gikk det jo faktisk bra. -Og så dro jeg og en annen god kompis av meg innom en av uteplassene like ved hær på vei hjem. -Men bare den siste lille halvtimen rett før de stengte. -Og siden jeg faktisk fortsatt er så heldig at jeg får litt energi i kroppen min når jeg drikker vin, så tok jeg meg faktisk den friheten at jeg dansa litt når jeg først var dær. Bare 3-4 danser i lag med han, men da fikk jeg i hvertfall endelig dansa litt i igjen. Noe jeg virkelig har savnet i lang tid nå! -Men så har jeg nesten ikke klart å gjort noe hele uka etter dette. Det eneste jeg faktisk har gjort er å se litt på tv, og lage grønnsaker og dipp til oss en kveld. -Og i kveld så lagde jeg blomkål og brokkolisuppe til meg, som jeg tenker at jeg kan prøve å ha til resten av pannekakene, sånn at det kanskje blir lettere for meg å spise dem... Sånn ferdig pakke i fra butikken altså, ikke noe vanskeligere enn det. -Og det er alt jeg har klart å gjøre denne uka. Fint lite med andre ord. -Men jeg angrer uansett ikke på at jeg for på den festen. Det var min første tur ut sånn på i hvertfall nesten et år nå. -Og jeg klarer uansett ikke å gjøre så veldig mye mer enn dette i løpet av en uke til vanlig..så nei; det gjør jeg virkelig ikke. Kan like greit ligge sånn, etter å ha vært ute og levd litt. -Mye bedre det. Selv om jeg selvfølgelig virkelig skulle ha ønsket at jeg slapp å gjøre det i det hele tatt. Ligge sånn som dette, og se dagene og livet bare gå forbi meg...

Vonde dager...

I natt skal jeg prøve å sette ord på noe som jeg ellers bare går med inne i meg. Ekstremt vonde tanker og følelser..men jeg klarer bare ikke med denne dritten bestandig. De siste to dagene har vært veldig vanskelige å komme seg igjennom. Formen min er blitt mye verre igjen etter en uke hvor jeg har vært mer aktiv..og i går klarte jeg bare å være våken i ca. 7 timer, før jeg måtte legge meg igjen. Så fikk jeg desverre bare sovet tre timer på natta..og ikke sove mer før klokka var 17 i ettermiddag.

Det har vært en sånn dag hvor formen har vært så ille at jeg rett og slett har måttet bite tennene hardt i sammen for å i det hele tatt komme meg igjennom den. En sånn dag hvor man tenker at det nesten hadde vært bedre å slippe alt dette... For ja..jeg ser på meg selv som innmari sterk..men jeg har sånner dager jeg også... Dager hvor jeg tenker at jeg ikke holder ut all denne dritten mere. Dager hvor jeg tenker at det kanskje hadde vært bedre å bare slippe taket i dette vanskelige livet... -Jeg blir bare så innmari trøtt og lei noen ganger..av å hele tiden være så innmari trøtt og utmattet.

Det må jo nesten bli bedre en dag..men når blir det, det? -Er det virkelig dette jeg har å se fram i mot? Et liv som kun skal bestå av begrensninger hele veien..? Et liv hvor jeg bestandig når jeg gjør noe, må betale for det etterpå i form av at formen er så dårlig at jeg nærmest ligger og vrir meg i smerte... Jeg vil bare ikke ha det sånn. Jeg har vært syk i over 5 år nå..og enda ikke vent meg til at jeg stadig må regne med å bli bare dårligere og enda mere syk etterhvert som tiden går... Hadde aldri trodd at tiden etter lungekollapsene mine skulle bli sånn som dette. Naivt kanskje..men jeg hadde ikke så store begrensninger før de kom..så hvordan kunne jeg i det hele tatt se at det skulle komme? Hvordan kunne jeg se at jeg skulle bli så mye dårligere?

Før dette så kunne jeg i det minste høre mere på musikk og se mere på tv..noe som nok reddet meg litt siden jeg går hjemme hele tiden. Noe som fikk tiden til å gå, og ga meg noe jeg trossalt kunne glede meg over i hverdagen min. Nå derimot så må jeg hele tiden se begrensningene mine i forhold til alt det som jeg gjør. For hvis ikke så blir jeg for utmattet igjen. Samme regla hele tiden. -Og jeg vil bare ikke ha det sånn..så da er jo det eneste jeg kan gjøre å faktisk la utmattelsen styre meg da.

Jeg har somsagt begynt å skrive dagbok i et forsøk på å forstå meg mere på denne dritten av en utmattelse. Jeg har gjort det sånn at jeg ikke skriver i den hver dag, men de gangene hvor formen min er på det dårligste, etter at jeg har gjort for mye. -Og det er innmari tøft å måtte se sannheten i hvitøyet sånn som det jeg gjør nå. Nemlig hvor ille det faktisk er blitt..og hvor dårlig jeg faktisk er.

Jeg har skrevet opp hva store fysiske aktiviteter for meg er, og det er som følger:

-Å dusje
-Å gjøre veldig enkelt husarbeid, som feks. å henge opp/vaske klær
-Å sminke meg ordentlig
-Å lage en enkel middag/ evt. grønnsaker med dipp (som jeg er så glad i)
-Å skifte på kattedoen, vaske den og gjøre den ordentlig ren
-Å gå en tur/handle
-Å gå på kafe/dra på besøk

Dette er de fleste fysiske aktivitetene som gjør meg mest utmattet og dårlig..men sånn i det daglige så handler det mest bare om å komme meg opp av senga, og igjennom dagene for tiden. Få stelt meg litt, så enkelt som mulig..lagd meg litt mat (oftest klarer jeg bare å smøre meg to knekkebrød igjennom dagen), og så blir det næringsdrikker resten av dagen, og middag. Har en veldig sterk følelse av at ting kunne ha vært bedre om jeg bare hadde fått mere hjelp. For jeg kan jo umulig få i meg nok næring for øyeblikket, når det er sånn som dette. -Men jeg får ikke hjelp for øyeblikket. Alternativet er evt. å ha hjemmesykepleien hær..men jeg blir utslitt av å måtte forholde meg til så mange folk i lengden også, nå når jeg er så innmari dårlig..så det er ikke en bra ting for meg å ha dem hær over tid desverre. -Og så går samboern min hjemme også for tiden, så det blir litt vanskelig for oss å ha dem hær...

Vel dette er noe av det som jeg har skrevet om i dagboka mi. -Og jeg har satt opp en ny regel for meg selv etter denne uka; nemlig at jeg aldri, eller i hvertfall veldig sjelden skal gjøre to såkalt store aktiviteter etter hverandre... For da ender jeg bare opp sånn som dette igjen..og det er bare ikke verdt det lengre. Jeg orker ikke mer av dette. Å bli så dårlig at jeg bare mest av alt nesten ønsker å slippe taket og gi opp alt sammen... -Og dette er ikke første gangen at jeg tenker de tankene. Jeg har tenkt de noen ganger siden jeg ble syk. Jeg er ikke en sånn person som bare enkelt og greit klarer å finne meg i dette sånn på sikt. Alle forandringene og begrensningene som denne sykdommen fører med seg... Så noe må skje..og det burde skje ganske snart, føler jeg... For 5 år til med denne dritten, sånn som det er nå..vet jeg bare ikke om jeg takler.

Så er det en annen grunn også til at alt kjennes ekstra tungt ut akkurat nå..for jeg har egentlig ting som jeg må gjøre denne uka. Passet mitt er gått ut på dato, og det var den eneste legitimasjonen som jeg hadde, siden jeg ikke har bankkort med bilde på..og jeg har noen pakker i fra ebay som jeg skulle ha hentet nå snart, men som jeg desverre ikke får hentet uten legitimasjon. -Så jeg hadde egentlig planer om å få dratt til politistasjonen for å fikse meg et nytt pass i mårra... -Men det ser det ut til at jeg bare må vente med... -Og så har jeg faktisk ny time hos nevropsykologen også på fredagen... -Og alt må jo selvfølgelig komme på en gang hær..når formen er på det dårligste. Sånn at jeg ender opp med å bli enda dårligere.

Dette ble et veldig negativt innlegg..men de følelsene må ut av og til de også. Jeg blir nemlig sprø av å hele tiden gå med alt inne i meg.

Nok en lørdag hjemme på sofaen...

Jeg ligger hær på sofaen. Tårer på kinnet mitt, smerte inni meg... Burde egentlig være glad. Jeg var jo trossalt hos frisøren i går å fikk farga håret mitt. -Men desverre så var formen overhodet ikke med meg da jeg var der, og desverre har jeg gjort alt for mye igjen i forhold til hva denne kroppen tåler..og nå får jeg svi for det.

Jeg tok taxi fram og tilbake for å i det hele tatt klare det. Frisørene og de andre folkene som var dær så det neppe, men jeg var så dårlig og utmattet da jeg var dær at jeg nærmest satt og skalv til tider under frisørkappa. Slet virkelig med å sitte oppreist i stolen dær i fire hele timer. -Men jeg klarte det..og var sånnsett både glad og stolt av meg selv, for at jeg ikke avlyste timen. -Så fikk jeg i det minste litt mentalt påfyll..men desverre så førte det igjen til at jeg tok meg den friheten å faktisk gjøre mere da jeg kom hjem, istedet for å faktisk hvile meg ordentlig, som jeg burde ha gjort... -Og i dag angrer jeg virkelig på at jeg tilot meg selv å gjøre så mye. Dær og da gjorde det meg veldig glad. -Men det blir bare ikke verdt det når resultatet kommer..og man ikke klarer å gjøre noe annet enn å bare ligge i senga/eller på sofaen dagen etterpå. Når kroppen er så utslitt og utmattet at du verken greier å se noe særlig på tv, være på dataen..eller gjøre noe annet... -Og i hvertfall ikke når det er en lørdagskveld man ender opp med å tilbringe på denne måten. Lørdager har bestandig betydd veldig mye for meg..så det gjør meg bare veldig, veldig trist.

Jeg er så lei av dette..av å ha det sånn. Av å bli så totalt utslitt, selv av de tingene som er bra for meg. Som i utgangspunktet heller burde gi meg energi. -Det er bare så innmari urettferdig at det skal være sånn som dette.

Jeg har faktisk begynt å skrive dagbok, i et aldri så lite forsøk på å prøve å forstå utmattelsen min bedre, sånn at jeg kan gjøre det som jeg må..for at jeg på sikt skal få lov til å bli bedre igjen... -Men ting tar tid, og jeg går visst stadig i den samme fella..nemlig at jeg ender opp med å gjøre alt for mye, når jeg først gjør noe. Istedet for å også huske på å hvile meg. -Men hvem kan egentlig klandre en for at en faktisk ønsker å gjøre ting, og å føle seg litt mer levende innimellom..? Jeg føler meg jo ikke akkurat veldig levende hær jeg ligger utmattet på sofaen min en lørdagskveld... -Det er riktignok natt nå..men jeg sov lenge, så jeg har alikevel ikke vært våken så alt for mange timer..og det er dette kvelden min har gått med til. Jeg har sett en film, men alene og det er ikke sånn jeg vil tilbringe lørdagskveldene mine. Hadde det vært opp til meg så skulle jeg mye heller ha sottet å drukket litt vin i lag med gode venner i kveld, og vært en tur ute på byen og dansa litt... -Men det ser det desverre ut som om jeg må se lenge etter...

Håper at dere som titter innom bloggen min har hatt en bedre kveld. Gode tanker til alle andre som har det sånn som dette, i fra meg. <3

Tre lungekollapser...

Jeg ligger hær i senga mi..tenker på de siste månedene som har gått..uten at jeg egentlig har fått deltadd noe særlig..uten at jeg har fått levd noe særlig... Jeg har fått kost meg med god take away mat en og annen helg i lag med kjæresten min hær hjemme..jeg har også sedd en og annen episode av en serie som vi følger med på i lag..og vi har hatt en og annen filmkveld... -Men siden april har jeg hatt tre lungekollapser..og det har gått ekstremt hardt utover formen min. Jeg er blitt mye mere utmattet, enn jeg noen gang har vært før.

Jeg kjenner nesten ikke meg selv igjen lengre. Føler meg på mange måter bare som en skygge av meg selv for tiden... Jeg som alltid har vært så full av mot på tross av utmattelsen min..og alt det negative som den har ført med seg... Uansett hva jeg har møtt på så har jeg sterk og sta bitt i sammen tennene og reist meg igjen... Klart å karre meg opp igjen bestandig... -Men denne gangen, etter å ha måttet være så mye i ro som det jeg har vært denne våren og sommeren..så er det mye vanskeligere å skulle klare det. Bena vil liksom overhodet ikke bære meg nesten..og i hvertfall ikke langt... Kroppen min er blitt helt ufattelig mye svakere etter alt dette. Jeg har måttet sitte på en krakk når jeg skal dusje helt siden den første lungekollapsen min, og jeg har bare så vidt klart ved hjelp av veldig stor viljestyrke å dusje en gang i uka disse siste månedene... Jeg har hatt perioder hvor jeg har vært svak og sliten før dette også..men aldri har jeg måttet sitte på en krakk når jeg skulle dusje før..og jeg har bestandig klart å dusje noen ganger i løpet av uka..uansett hvor sliten og utmattet jeg har vært.

Det føles nesten litt som om kroppen min har gitt bare mer og mer opp..men jeg har det alikevel ikke. Jeg tenker fortsatt at jeg skal komme meg ut for å gå en og annen liten tur framover..sånn at jeg kan få bli sterkere igjen. Problemet er bare det at det har jeg tenkt etter hver lungekollaps. -Og jeg har kommet meg mer opp igjen hele tiden også..men så har det kommet en ny en. -Og denne siste, som jeg hadde rundt midten av juli..hvor jeg både måtte få innlagt dren og ble kikhullsoperert..har vært ekstra tøff for meg. Jeg fikk beskjed om at det gjerne tar en mnd. før lungen er helt bra igjen etter en sånn operasjon..og pga. de andre to lungekollapsene så torte jeg nesten ikke å gjøre noe hær hele den mnd. Tok det bare HELT med ro rett og slett, for å unngå at noe skulle skje med lungen igjen. -Men det har kostet meg dyrt å ta det så mye med ro..og hele tiden måtte tenke på lungen min på den måten. Utmattelsen er somsagt blitt mye verre etter alt dette, og kroppen min er blitt mye svakere.

Jeg vet at jeg har det i meg å klare å komme meg igjennom dette også, pga. alle de andre gangene jeg trossalt har klart å reise meg når det har vært noe. Jeg klarte trossalt å komme meg to ganger på kafe i lag med kjæresten min to helger etter hverandre, ca. en mnd. etter den andre lunge kollapsen min. -Men da var jeg ikke i ro hele tiden før det. Da dro jeg tross alt til legen og utredning på sykehuset, på tross av at formen min var så innmari dårlig, og jeg var mere utmattet. Nå når jeg har vært i ro så lenge..så kjennes det ut som om veien til å bli sterkere, og til å klare noe sånt er blitt mye lengre...

Alikevel så skrapte jeg i sammen mot og krefter til å få tatt meg en liten tur rundt kvartalet i går kveld. -Ikke lange turen..og jeg var sliten etterpå..og er mye mer sliten og utmatta i dag..men jeg klarte det. -Og det er trossalt..midt oppi all denne elendigheten 1-0 til meg. -Nok en gang... -Og så får jeg bare virkelig håpe at det nå snart kan begynne å gå den rette veien igjen... For dette tar på..både for meg,,og kjæresten min... Det er tøft å være så innmari utmattet og energiløs hele tiden. -Og de siste månedene har virkelig fått meg til å tenke på at det er på høy tid at noe blir gjort for alle de stakkars menneskene dær ute, som har det på denne måten. Både de som har det sånn som meg..og de som har det mye verre. Jeg er trossalt takknemlig for..at jeg på tross av hvor elendig formen min er for øyeblikket..og hvor utmattet og svak jeg er..faktisk fortsatt klarer å gå en og annen liten tur..og å komme meg LITT ut. Det er ikke mye det er snakk om..og det kreves innmari mye viljestyrke av meg hver gang jeg skal ut av døra..men jeg klarer i hvertfall fortsatt å gjøre det.

Ei aldri så lita oppdatering hær i fra...

Jeg er fortsatt ekstremt utmattet. Starter hver dag med smerter i kroppen min for tiden, noe som tar mye energi i fra meg. Smertene i brystet vil heller ikke gi seg, så er nok nødt til å dra til legen igjen. Har vært så utmattet den siste tida at jeg rett og slett har måttet kutte kraftig ned på bloggingen, og også for det meste i stor grad unngått facebook..som vanligvis er vinduet mitt ut til resten av verden. En av de få måtene å kommunisere litt med vennene mine og andre mennesker på. Livet føles ikke akkurat så veldig bra..når selv det blir for mye og for tøft. -Har riktignok drømt meg litt bort inne på ebay de siste dagene... Prøvd å finne meg en forsinket bursdagsgave i fra samboern min dær inne... -Noe må man jo nesten gjøre om man ikke skal bli sprø av dette livet..men jeg kjenner at jeg blir veldig sliten av det også desverre.

Ellers hadde vi jo faktisk koselig besøk  hær i går da. Søstra til samboern min og den lille skjønne pia hennes kom en tur innom. Kjempe koselig. :) -Men var også veldig sliten og utmattet etterpå, siden det hadde vært ei i fra hjemmesykepleien hær før det og laget middag til meg. To besøk på en dag ble nok litt i meste laget, så jeg endte selvfølgelig opp i senga etter at søstra hannes var fort hjem. Sov vel i 6 gode timer..men så våkna jeg desverre igjen. Sånn har det vært i det siste. Har måttet sove noen timer på ettermiddagen/kvelden..og så har jeg ikke fått sove igjen når jeg har stått opp før det har vært mårran. -Og når jeg da først har fått sove, så har jeg våknet igjen etter bare 3-4 timer, og vært alt annet enn uthvilt før hjemmesykepleien har kommet hit. De kommer heldigvis ikke før i mellom klokken 13 og 14 på dagen..men det er alikevel alt for tidlig for meg, nå når søvnen min er så innmari ustabil.

Har endelig fått vasket en maskin med klær igjen også denne uken, og i dag fikk jeg jo faktisk lagt i sammen klær, og tatt unna en bunke med regninger som har logget og hopet seg opp også. -Men det blir jo fort i det minste litt enklere å gjøre ting når man kan gjøre de i fra senga. ;) Sliten ble jeg, men det hjelper i hvertfall litt på da. Når jeg skal brette klær for tiden, så sitter jeg som regel inntil to puter i senga, eller inntil sofaryggen. Så får jeg i hvertfall litt støtte til kroppen min, mens jeg gjør det. -Og så må jeg helst fokusere på mest mulig rolige bevegelser, for å unngå å bli svimmel.

Håper at jeg med tiden skal lære meg bedre til å leve med denne sykdommen. Lære meg hva som funker bra..og hva som ikke funker fullt så bra... -Hva som gjør at det går framover..og hva som gjør at det går bakover igjen. -Men det er vanskelig..og langt i fra gjort på en dag. Så det vil kreve mye tålmodighet av meg. Noe jeg egentlig ikke føler at jeg har for mye av akkurat nå..men innser at jeg nok desverre blir nødt til å ha, hvis jeg skal komme meg noen vei oppi alt dette... -Hvis jeg i det hele tatt faktisk skal ha muligheten til å få oppleve å være så heldig at det en dag skal gå litt framover igjen.

Jeg hadde foresten også et møte med ei dame hær forrige uke. Hun som satte i gang hjemmesykepleien igjen for meg. -Og om noen uker så kommer det også et såkalt innsatsteam hit som skal følge meg i seks uker for å kartlegge behovene mine, når det kommer til diverse ting. Både hjelpemidler som jeg kan trenge og ha bruk for, og andre ting. Får håpe at det er litt hjelp i dette, og at de også kan hjelpe meg sånn at jeg får muligheten til å komme meg litt mer på beina igjen. Tok opp med hun dama som var hær det med at jeg kunne ha behov for en BPA og en såkalt IP-koordinator, men hun virket kritisk til begge delene. Det er visst veldig vanskelig å få en BPA, sånn som jeg forstod det... Så da får jeg klare meg med hjemmesykepleien enn så lenge i hvertfall. -Prøve det ut igjen først.

Driver også å vurderer det å begynne med enten fysiterapi, eller å gå til en osteopat..men sliter litt med å ta et valg..så inntil videre blir det kanskje med den vurderingen... ;) Har i hvertfall vært i kontakt med en osteopat som jeg har fått anbefalt hos ei venninne..og holder også på med å sjekke ut om det er noen som har noen bra fysioterapeuter å anbefale meg hær i Trondheim. Det er jo i hvertfall en begynnelse da..så får vi se hva det blir til. ;)

Sånn, det var ei aldri så "lita" oppdatering hær i fra. -Og nå er jeg veldig svimmel igjen..så nå skal jeg avslutte blogginga for denne gangen. ;) Har fortsatt mye på hjertet, som jeg etterhvert har lyst til å dele med dere..men har bestemt meg for at så lenge formen er så dårlig som det den er nå, så er det nok like greit å begrense blogginga en stund framover. Jeg må rett og slett lære meg til å bli MYE flinkere til å lytte til denne syke og utmatta kroppen. -Håper at noe av det som jeg skriver om og legger ut hær inne på bloggen min, kan være til noen form for hjelp for noen av dere som titter innom hær. At dere kanskje kan plukke opp et og annet lite tips eller råd hær inne, hvis dere har det på samme, eller lignende måte som meg. Bare det å kunne være til hjelp for et annet menneske på en eller annen måte, hadde gjort meg innmari glad. <3

IP-koordinator og BPA...

Jeg ligger hær på sofaen, og er fortsatt totalt utmattet og utslitt. Har vært det siden forrige mandag. Har ikke hatt en eneste dag med overskudd eller energi i kroppen min. Fikk omsider tatt meg en dusj på lørdagsmårran..men det er alt. -Ellers har jeg kun forflyttet meg i fra senga til sofaen disse dagene. -Og klart å gjøre det mest nødvendige som å få i meg mat, og sånt noe.

Fryktelig uvant for meg å være så utslått som det jeg har vært denne uken. Å ikke ha energi til overs til å sette på en liten klesvask en gang... Jeg blir innmari bekymret når formen er sånn som dette. Det føles liksom nesten som om jeg har nådd et slags nullpunkt..som om det bare ikke er mer å ta av. -Og med tanke på hvordan de to siste månedene har vært for min del..så er det vel kanskje ikke så rart da... -Men alikevel..det er liksom ikke meg. Vanligvis så pleier jeg i hvertfall å ha en og annen dag hvor jeg i det minste har et lite snev av energi innimellom alle de andre mere utmatta dagene..men nei..denne siste uka så har sånner dager vært totalt fraværende.

Jeg skjønner at jeg er kommet til et punkt hvor jeg nesten må ha mere hjelp..men jeg er usikker på hvor jeg skal få den hjelpa i fra. -Og ikke klar til å evt. måtte ta opp kampen for å få den... Jeg har måttet kjempe så mye alle disse årene..og jeg har rett og slett ikke så mye mer å kjempe med, kjenner jeg... Jeg er rett og slett for utmattet på nåværende tidspunkt.

Samtidig vet jeg at hvis jeg skal få noe slags hjelp, så må jeg også gjøre noe for å få den. -Og jeg har gjort litt research i det siste..prøvd å finne litt ut av ting..men når man ikke klarer å konsentrere seg så mye og fort blir innmari sliten av det også..så går det desverre heller tregt. -Men jeg har i hvertfall altså prøvd å finne ut litt mer..og det er blant annet noe som heter både IP-koordinator og BPA, som kan hjelpe en litt mere i hverdagen..hvis man er så heldig å få det. ;)

IP står for Individuell Plan og er for folk som er syke over lang tid. Jeg skrev med ei jente/dame i et forum inne på facebook, og spurte henne litt ut om dette. -Og hun kunne fortelle meg at hennes IP-koordinator hadde vært til stor hjelp for henne. Hun kom blant annet hjem til henne på møter, de skrev mål sammen, og hun hjalp henne med å fylle ut søknadpapirer, og var med på møter til lege. IP-koordinatoren innkalte også til møter når hun var for dårlig, og hjalp henne med å finne ut av hva hun hadde krav på. -Og hun tok tlf. for henne også.

Jeg tenker at en såkalt IP-koordinator burde være noe vi alle sammen som har det sånn hær, burde ha krav på. -Men som alltid er det en selv som må finne ut av alt. Det er aldri..i hvertfall innmari sjelden at noen av de som du forholder deg til i det offentlige, forteller deg om slike ting. -Og det er noe som jeg overhodet ikke forstår, siden det å ha en IP-koordinator helt klart vil være til enormt stor hjelp for en person som er veldig syk. -Uansett..jeg vurderer altså å søke om å få en sånn en..siden det helt klart vil være med på å gjøre ting litt lettere for meg. Nå må jeg imidlertid "bare" finne ut av hvordan man søker om å få seg det, og hvor man evt. skal henvende seg for å få det...

BPA står foresten for Brukerstyrt Personlig Assistent, og de gjør vistnok alt det som en ikke klarer å gjøre selv. -Alt av husarbeid, matlaging, baking, handling, ordne i hagen/snø måking..sånner ting. Jeg tenker at etter å ha prøvd ut hjemmesykepleien over en periode..hvor jeg følte på det at det ble alt for mye for meg med så mange forskjellige folk som kom hjem til meg daglig, så kan kanskje dette være noe for meg. -Men så spørs det jo da hvor vanskelig det evt. er å få seg en sånn en..og om man evt. må betale noe for å ha det... -Og igjen..så aner jeg ikke hvor jeg faktisk skal henvende meg får å få en sånn en... Er kanskje lurest å starte med å prøve å få seg en sånn IP-koordinator..så kan evt. han/hun hjelpe meg med resten. ;)

Når jeg ser på det som jeg har skrevet hær..så ser jeg jo faktisk at noe har jeg i det minste fått gjort denne uka... -Altså litt research. Bare synd at det også skal ta så mange krefter i fra en. -Ja, og så har jeg jo faktisk startet opp en ny gruppe på facebook da. Det er da i hvertfall noe. Så helt u-produktiv har jeg jo faktisk ikke vært. ;)

Dere må foresten bare spørre meg, hvis det er noe dere lurer på i forhold til dette med IP-koordinator og BPA..så skal jeg prøve å hjelpe dere så godt det lar seg gjøre underveis, mens jeg selv finner mere ut av ting. :) ;)

Såre følelser..men med et lite glimt av håp i det fjerne.....

Det er fredag og helg..og jeg ligger hær på sofaen min og er trist igjen... Dette har vært nok en vanskelig og tung dag hvor formen min absolutt ikke har vært med meg. Dagen har blitt tilbringa på sofaen..og bare det å hente seg mat føles ut som en innmari stor utfordring. På sånner dager så er det vanskelig å føle noen form for glede... Jeg ligger og tenker på alt det som jeg savner i livet mitt. Har ikke energi til overs verken til meg selv, eller samboern min for øyeblikket... Savner så sårt å føle meg mer levende enn det som jeg har gjort de siste månedene. Savner å være ute, savner å treffe vennene mine, savner å dra ut på byen for å danse... -Savner i det hele tatt å føle mer glede i hverdagen min. -Og ikke minst savner jeg å ha mere krefter i kroppen min og i beina mine sånn at det i det hele tatt kan være en mulighet å få kommet seg litt mere ut. Alt dette savnet..noen ganger føles det rett og slett som om det skal rive en i biter...

Hadde jeg bare visst hva jeg faktisk kunne gjøre for at ting skal bli bedre..for at formen min skal komme seg..men det er det store problemet med å få en sånn utmattelse som dette; man vet ikke. Det finnes ikke en kur, eller en bestemt medisin som kan hjelpe en til å bli bedre, eller til å bli frisk. Så man må bare prøve seg fram..og håpe at man en dag tilslutt er så heldig å finne noe som faktisk virker. Selv har jeg ikke prøvd så veldig mye enda..men det skyldes mest det at alt det som man skal prøve gjerne koster en god del penger. -Og det er penger som man gjerne ikke har når man er syk... Jeg har i hvertfall ikke hatt mye til overs, siden alle pengene mine stortsett har gått med til boutgifter og mat. -Men jeg har prøvd to ting disse årene, nemlig healing (som jeg har erfart at kan hjelpe dær og da, og i en liten periode framover i tid) og en medisin som heter ldn, som mange med blant annet både MS og ME har prøvd ut dette siste året, og vært heldige med. Ingen av dem har imidlertid hjulpet meg over tid etter at jeg ble så dårlig..men en del av meg ønsker faktisk å gi ldn en ny sjangse alikevel, bare for å se om jeg kan bli litt bedre..nå som jeg er på mitt dårligste... -Det er den veldig desperate delen av meg, som så sårt ønsker å finne noe som kan hjelpe meg. -Ellers har jeg begynt å ta ca. 20 dråper med b12 i et glass vann nå i håp om å få litt sårt tiltrengt energi og overskudd igjennom det, siden jeg har lest at mennesker som har ME gjerne burde ha tilskudd av blant annet det. -Det og D-vitamin burde vistnok ligge høyere hos mennesker med ME. -Og jeg vurderer også veldig sterkt å prøve å legge om kostholdet mitt etterhvert nå..men det blir veldig tøft å skulle gjøre det alene når jeg er så innmari dårlig som det jeg er. Kanskje kan jeg få litt hjelp av hjemmesykepleien som jeg har hatt til å hjelpe meg med mat og sånt noe tidligere..da blir det i så tilfelle kanskje litt enklere å få det til... Det er vel det største håpet mitt akkurat nå..det at de skal kunne komme hit noen dager og lage sunn og næringsrik mat til meg..og at jeg skal kunne se noe forbedring på formen min sånn i forhold til det.

Etterhvert som jeg bare har blitt dårligere og dårligere dette siste året, så har jeg så smått begynt å lese mer om hva andre mennesker med ME gjør for å få lov til å bli bedre. Jeg klarer imidlertid ikke å lese så veldig mye før jeg blir sliten..og det er også veldig mye forskjellig folk har prøvd, så det blir fort mer forvirrende enn det er til hjelp... -Men en ting har jeg lagt merke til i det siste, og det er at mange har forandret kosthold og faktisk blitt bedre av det. Så det er en ting som jeg virkelig har lyst til å prøve ut nå. Imidlertid har jeg noen utfordringer som kanskje ikke alle de andre som har lagt om kostholdet sitt sliter med..og det er svelgproblemene mine... Jeg håper jo at det skal gå over snart..men det har nå vart i over et år dessverre..og ser vel ikke ut til å forsvinne igjen med det første. -Så jeg må jo faktisk ta hensyn til det også hvis jeg skal forandre kostholdet mitt. Mange utfordringer, men jeg håper alikevel at jeg kanskje kan få det til over tid. -Og jeg har også på sett og vis allerede begynt litt i form av at jeg så og si har kuttet ut å spise sukker. I hvertfall sjokolade og snop, og sånt noe. Jeg bare plutselig bestemte meg for at nok fikk være nok, etter å ha fråtset alt for mye i søte ting i et års tid..og sluttet med det omtrent på dagen. -Veldig stolt av meg selv med tanke på det, og spesielt siden jeg virkelig elsker sjokolade og små godter..men det har gått mye lettere enn det jeg trodde at det ville gjøre. Jeg lager rett og slett grønnsaker og dip..og koser meg med det istedet for alt det usunne..og med det så føler man seg sunn i tilegg, og at man gjør noe bra for kroppen sin = WIN. :) ;)

Dette ble et langt innlegg..men det var rett og slett så mange ord som ville ut hær nå i kveld... ;) Har foresten tenkt å skrive mer om både healing og ldn i et senere innlegg. Et litt mere oversiktlig et i forhold til de to tingene. For jeg har troen på begge deler, og jeg vet at healing funker siden det i perioder har hjulpet meg..men jeg tror bare ikke at det kan hjelpe alle, eller hjelpe på alt... ;)

En jup, seig hengemyr...

I natt er jeg trist... Dagen starta i grunn bra. Jeg startet dagen med å kutte opp ferske grønnsaker til meg og samboern min, har fått vasket to små maskiner med klær i løpet av dagen..og vi har kosa oss litt ute i sola på verandaen, med melon og grønnsaker med dip. Jeg har etter mange tunge dager i det siste, endelig hatt to bedre dager..men jeg er alikevel trist... Det er så mye som er vanskelig når man blir sånn syk som dette. Når man ikke fungerer så bra som man skulle ønske at man gjorde lengre. Det er vanskelig å være en god nok kjæreste, og det er vanskelig å klare å stille opp så mye som man skulle ønske for andre mennesker som man har i livet sitt også. -Og det verste av alt er at man virkelig forsøker..med de få kreftene som man har til rådighet..men fordi at man får gjort så lite..så er det ikke bestandig at andre ser det...

Jeg er helt ufattelig takknemlig for at vi har en altan hær..sånn at jeg også til ei forandring kan få en og annen dag ute i sola..men det er alikevel veldig vanskelig å godta at jeg for øyeblikket ikke kommer meg noe særlig ut. Det er tøft å lese daglig på facebook om andre sin lykke..og se alle bildene som de legger ut i fra turer som de har vært på..når du selv føler deg så til de grader innesperret, og ikke skjønner hva du kan gjøre for at situasjonen skal snu. -Når du i det hele tatt ikke vet hva du kan gjøre for at ting skal bli bedre. Jeg gråter sjelden med tanke på hvordan jeg faktisk har det..men i natt renner tårene mine. Det blir bare for mye noen ganger..selv for sterke lille meg... Jeg sa til samboern min tidligere i dag, at når lungen min bare er blitt bedre igjen og jeg har slappet nok av i forhold til det, så må vi komme oss ut i en park en dag. nyte finværet i lag dær. Jeg håper at jeg en dag snart får muligheten til å gjøre noe sånt...

Lurer på om friske mennesker noen gang tenker over for et privilegium det faktisk er å kunne gjøre sånner ting..bare dra ut hvor de vil når det enn måtte passe seg, uten å måtte tenke over hvordan formen er først, eller å planlegge en masse for å klare det..? Jeg tenkte nok ikke over det selv da jeg var frisk... -Det var jo en selvfølge..så hvorfor tenke over det. -Men nå når formen er blitt så dårlig, og jeg for det meste bare ligger hær om dagene, så skjønner jeg at jeg virkelig var heldig den gangen.

Jeg har ofte tenkt de siste årene at det ikke var sånn som dette livet mitt skulle bli... -Men ingen kan forutsi fremtiden..ingen vet hva morgendagen bringer med seg. En leser om andre mennersker som har opplevd det og det, eller har det sånn og sånn..men en tror aldri at det kan ramme en selv..inntil det faktisk gjør det. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli sånn syk som dette..kunne aldri ha sett det for meg den tiden da jeg fortsatt var frisk. -Men hær ligger jeg om dagene, og drømmer om det livet som jeg hadde før alt dette..og det er veldig vanskelig å godta at situasjonen min er blitt sånn som den er blitt. Det snakkes mye om at man skal prøve å gjøre det beste ut av den situasjonen som man er i..leve best mulig med de kortene som en har fått utdelt..men hvordan blir man egentlig tilfreds med det livet som man lever, når det innebærer så mye savn..? Når livet plutselig er snudd så til de grader på hodet, og ikke ligner på noe av det som man hadde forestilt seg at det skulle bli..? Det er ikke så lett å være tilfreds med det livet man lever når det alltid lurer en stor utfordring rundt neste sving. Når du føler at du står og stamper i en jup, seig hengemyr..og liksom aldri kommer deg opp igjen.

Veldig dårlig form..men jeg har også hatt et gjennombrudd når det kommer til utredningen!

Skulle bare legge meg litt i senga og slappe av for tre timer siden , før jeg tok meg en næringsdrikke, og la meg for natta.. -Men jeg sovna før jeg fikk tatt den næringsdrikken. Spiste sist gang rundt klokka 21.30..og nå når jeg har våkna igjen, så føler jeg meg nesten mer død enn levende..for å si det sånn. Skulle ikke ha klart å reagere da jeg skulle stå opp for å hente den næringsdrikken. Kroppen min er så sliten og svak nå at jeg nærmest ligger og dirrer hær i sofaen... -Og det gjør vondt i hele meg. Livet er tøft når man blir så svak og dårlig til tider at man lurer på om man blir nødt til å krype når man skal noe... Jeg klarte heldigvis å gå også denne gangen..men når det er på det verste så føles det ikke som om man skal klare det... -Takk Gud for viljestyrke. Jeg hadde virkelig ikke klart meg uten den.

Har i grunn hatt en fin lørdag før dette. Kosa meg med rester av taco som vi lagde på fredagen, og sett på tv... -Men så blir man altså så utmattet tilslutt at man bare sovner. Det ble jeg foresten natt til fredag også. Da sovna jeg rett og slett med alle klærne på tidlig på kvelden..og klarte ikke å reagere før jeg våkna igjen tidlig på mårran. Det var alt annet enn behagelig å våkne sånn i varmen. -Dette har vært en veldig tøff uke hvor formen min for det meste har vært rett og slett elendig. Jeg kom meg til nevropsykologen på fredagen på tross av dette, men det ble nok en tøff dag på sykehuset for meg. -Alikevel var det også en positiv opplevelse, for han så hvor dårlig jeg var..og sa at jeg sånnsett skulle slippe å ta en masse tester. Vi snakket kun nå da jeg var der på fredagen, og så skal jeg komme tilbake i september eller oktober for å ta noen tester som varer ca. en halvtime bare, og som går på det kognitive sånn i forhold til utmattelsen min. Han ville ikke at jeg skulle ta de testene før, siden jeg er så dårlig for øyeblikket. -Og konkluderte med at jeg mest sannsynlig har ME, eller en annen lignende sykdom. Akkurat det føles som en stor seier for meg. -Endelig føler jeg at jeg er på vei til å få en diagnose. :) -Og etter å ha kjempet med dette i over 4,5 år nå, så føler jeg virkelig at jeg fortjener å få en.

God morn...

Jeg er oppe veldig tidlig igjen...La meg rundt klokka åtte i går kveld, og våknet klokka 06.30, men klarte å bli liggende til klokka 07... Har det riktignok med å våkne noen ganger i løpet av natta..men så lenge jeg bare slipper å stå opp når jeg våkner sånn så er alt så mye bedre. -Den siste uka hær så har jeg visst vært et skikkelig A-menneske. I seng i mellom klokka 18-21..og våken igjen i mellom klokka 04-07... Veldig rart å plutselig ha en sånn døgnrytme når jeg egentlig er et skikkelig B-menneske..men sånn har det nå blitt da. Er uansett veldig glad for at jeg i det minste får sovet nok noen av netterne, og også på mer rett side av døgnet..selv om jeg håper på å få vært litt lengre oppe igjen snart... -Litt greit å ha litt mer av kveldene med seg. ;)

Tenkte foresten på en ting etter det siste innlegget mitt i går..nemlig det at siden jeg sjelden får skrevet hær den samme dagen som jeg har opplevd noe bra..og formen min bestandig blir verre etter at jeg har vært litt mere aktiv, og tilatt meg selv å leve litt ekstra, så blir stortsett bestandig innleggene mine litt negative, og farget av det, på en måte. -Men det vil ikke si at jeg er negativ hele tiden. Når jeg først koser meg og har det bra, så har jeg det. -Og jeg smiler ofte når jeg er i lag med andre mennesker. Det er bare det at jeg blir så innmari lei av at hver gang jeg faktisk gjør noe, så blir formen min også deretter. Det hadde vært så innmari fint å få lov til å faktisk kose seg litt i noen dager, leve et litt mere normalt liv..men uten å måtte betale for det etterpå i form av at man blir verre av det hele tiden. Da jeg var mye bedre enn dette og faktisk kom meg mere ut, og fikk gjort den ene tingen som jeg virkelig brenner for oftere; nemlig gått ut og vært sosial og å danset i lag med gode venner, så var det lettere å godta at jeg ble dårlig etterpå. For da følte jeg samtidig på det at jeg faktisk virkelig hadde vært ute og levd. Det hadde utrolig mye å si for meg. Dessutten ble jeg sjelden så dårlig som det jeg er, og blir nå..selv ikke etter å ha vært en tur ute på byen...

Nå føler jeg veldig sjelden at jeg virkelig lever... Jeg koser meg virkelig når jeg er ute på verandaen min og nyter sola..det gjør jeg. -Men det blir liksom ikke det samme, som det å faktisk komme seg ordentlig ut av huset, og virkelig få levd litt sånn på den måten. -Og når man i tilegg blir dårligere av å gjøre en så liten ting..bare det å tilate seg selv å være en dag ute på verandaen i sola..ja, da blir innleggene mine også litt deretter. -Men ok..ute skinner sola, og det ser ut til å bli nok en nydelig dag hær i Trondheim. Jeg må fortsatt ta det veldig med ro i dag, siden jeg skal på den timen til nevropsykologen i mårra..men kanskje jeg tilater meg selv en liten time, eller to ute i sola i dag også... Får se hvordan formen min blir utover dagen... ;) Håper at alle dere som titter innom bloggen min har en fin dag. <3 -Og at formen deres er bedre enn det som min er for øyeblikket. 

Mørbanka.. -Utmatta, sliten og veldig dårlig!

Hadde egentlig planlagt å ta det med ro i går, etter nok en lang dag på sykehuset... -Og jeg gjorde det forsåvidt også..tok det med ro ute på verandaen..men pga. den sterke sola og varmen, så for jeg og sprang på do hele tiden... Kroppen min kan fort reagere sånn på sol og varme, om det blir for varmt. -Og i går var det trossalt 25 grader hær i Trondheim. Med andre ord; syden temperatur..så det ble i grunn litt i varmeste laget for meg... ;) I tilegg så vasket jeg en maskin klær og la i sammen klær tidligere på dagen, og så kom hjemmetjenesten å vasket hær senere på dagen..samt at farn til samboern min stakk innom ut på ettermiddagen... -Og etter at han hadde vært hær så var det seriøst ikke noe særlig mer igjen av meg. Det var kjempe tungt å komme seg bort til senga rett og slett. Veldig koselig at han kom innom..men jeg hadde allerede vært våken siden tidlig mårran, og hadde sånnsett brukt meg selv fullstendig opp før han kom..så da var det desverre ikke så mye igjen å ta av senere på dagen når han kom innom oss. Uansett..vi hadde det nå trivelig da..og jeg gikk endelig å la meg etter at han var fort. -Men så fikk jeg desverre bare sovet tre timer, før jeg våknet og måtte opp for å spise..og dermed så fikk jeg ikke hentet meg noe særlig inn etter alt sammen..og var helt ødelagt i går kveld da jeg sto opp. -Og er det fortsatt nå etter å ha sovet mer... Helt fullstendig ødelagt. Kvalm, vondt i hele kroppen, vondt i nakken og hodet..mere forkjøla igjen, influensa følelse... Jeg kommer ikke på noe annet ord enn ødelagt rett og slett. -Men er uansett veldig fornøyd med at jeg fikk en til fin dag ute på verandaen i går. Sånt er nemlig ikke en selvfølge, når man har det sånn som dette..så det er jeg. Så får man heller bare lide "litt" igjen i dagene som kommer da..fordi at man har tilatt seg selv å leve litt og å kose seg litt. -Men jeg er helt nødt til å ta det veldig rolig nå, for på fredagen så skal jeg til ny utredning igjen når det kommer til ME. Da er det time hos en nevropsykolog som står for tur... Er veldig spent på hvordan det blir. -Er i hvertfall innmari godt å vite at utredningen mest sannsynlig går i mot slutten nå. To ting etter det, så vidt jeg vet..og så får jeg forhåpentligvis et svar på hva det er som feiler meg snart... Utredes jo både for MS, fibromyalgi og ME nå..men jeg har vel mest troa på at det er ME jeg har, selv da... -Det føles i hvertfall sånn med tanke på hvordan jeg har det.

Hadde en ny lang dag på sykehuset i går...

Da er nok en lang dag på sykehuset unnagjort! Det ble over 4 timer denne gangen, og dagen ble tilbringa i rullestol. Veldig rart å plutselig sitte i en rullestol sånn, men jeg var rett og slett så sliten og utmatta etter fredagen, at jeg hadde ikke noe valg hvis jeg skulle klare å komme meg igjennom dagen. Møtte en del hjelpsomme og trivelige folk, både leger og andre mennesker..og røntgenbildene viste heldigvis at lungen min er nesten bra igjæn. -Bare noen få mm. igjen nå, så har den festet seg helt igjen. -Men det gjenstår fortsatt å se hva CT bildene viser..og det får jeg vite i løpet av dagen. Tørr ikke helt å kjenne på gleden enda..før jeg vet resultatet av dem også... Har fortsatt smerter..men det kan man visst ha selv om lungen nesten har festet seg igjen, sa legen..så da får man bare ta noe i mot dem, når det blir for mye, og ta det mest mulig med ro ei stund igjen... Begynner å bli veldig lei av å være så mye i ro nå..men må i hvertfall ta det rolig i et par uker til...

La meg klokka 19 i går, og har sovet i 10,5 time. Noe som virkelig trengtes etter den lange dagen. Starter dagen min med en ferdig middag, siden jeg kun fikk i meg næringsdrikker i hele går. Ellers kommer hjemmetjenesten å vasker hær senere i dag. Det tok meg lang tid å få den hjelpen, men jeg fikk den tilslutt! ;) -Og så har jeg planer om å bare slappe av, kanskje ligge litt ute på verandaen og slikke litt mere sol. :) Hadde jo faktisk 2-3 deilige timer dær ute på søndagen, og planlegger å bruke den masse framover..bare jeg er så heldig at jeg får sovet på natta, og kommet meg opp mens det ennå er sol dær. ;) Jeg er et skikkelig sommer menneske, men de siste årene etter at jeg ble syk så har jeg knapt fådd sol på kroppen min. Har ikke vært så heldig å ha veranda..og kan sikkert telle på en hånd hvor mange ganger jeg faktisk har klart å komme meg ut i sola, i løpet av disse årene. -Det er i hvertfall ikke mange ganger..så nå når vi endelig har veranda hær så har jeg bestemt meg for en ting. Jeg SKAL få flere dager ute i sola denne sommeren. Kan like greit ligge dær ute og være i dårlig form, som jeg kan gjøre det inne på sofaen, eller i senga mi. ;)

Ønsker alle dere som kikker innom bloggen min en fin dag! Ta vare på dere selv, og alle de rundt dere. <3 Husk at det er ikke alt som vises like godt på utsiden... Jeg ble plutselig veldig godt sedd da jeg satt i en rullestol i går..men vanligvis tror jeg nok at andre mennesker knapt ser meg, når det kommer til utmattelsen min... Vel, bortsett fra samboern min da, og de aller nærmeste som kjenner meg bedre, og ser meg oftere. Jeg er jo etterhvert blitt så dårlig at jeg ikke kan skjule det helt for andre mennesker lengre..men man prøver jo virkelig å ta seg i sammen når man er ute blandt andre mennesker da. -Og på en litt bedre dag, så klarer jeg i hvertfall å skjule det bedre enn det som jeg gjør på en veldig dårlig dag. 

En helt for jævlig dag!

Jeg ringte lungeavdelingen som jeg lå på da jeg ble operert, i går mårrest..og fikk snakket med lungelegen som skrev meg ut etter operasjon..og han ville at jeg skulle komme å ta en ny røntgen. Så jeg dro dit i 11 tiden i går, og det var desverre som jeg fryktet. Lungen min har revnet halvanna cm. Det vil si at den i verste tilfelle kan komme til å kollapse igjen/revne mer om jeg ikke får gjort noe med den. Det skjer visst sjelden, men det måtte jo selvfølgelig skje meg... Det ble en alt for lang dag på sykehuset i går. Jeg var allerede helt ufattelig sliten og utmattet før jeg tok taxi dit, så all ventetiden før jeg skulle ta røntgen, og også etterpå mens jeg ventet på et svar, tok fullstendig knekken på meg. Jeg var så sliten og utmattet at jeg seriøst hadde mest lyst til å gråte da jeg var der... Mens jeg satt og ventet på å få komme inn til røntgen så sto både radioen på, og i tilegg så var det faktisk ei dame som satt rett bak meg og leste høyt til han som satt ved siden av henne i fra et blad... -Hva er det for noe å gjøre på et venterom da!? Jeg ble enda mere sliten av musikken på radioen og alle stemmene rundt meg, og spesielt stemmen til hun dama som satt og leste høyt..og hadde mest av alt lyst til å snu meg rundt til henne og spørre om hun kunne være så snill å være stille... -Men sånt gjør man jo ikke da, så da måtte jeg bare sitte dær og høre på stemmen hennes som gnagde seg mere og mere inn i de såre ørene mine. Det er noe drit dette med at man blir så innmari var for lyder og også fysisk dårlig av dem, når man er så sliten og utmattet. Det blir en stor utfordring å sitte på et venterom i lag med masse mennesker da. -Men greit, det var jo bare en ting å gjøre..jeg kunne ikke akkurat gå og sette meg en annen plass..så jeg måtte bare komme meg igjennom det.

Omsider ble det imidlertid endelig min tur..og så var det å sitte å vente på at svaret skulle komme etterpå... Det tok vel kanskje halvanna time muligens, og jeg hadde mest av alt lyst til å legge meg i den eine sofaen mens jeg ventet..men sånt gjør man jo heller ikke når man er på et venterom i lag med masse andre mennesker..så da ble redningen en litt bedre stol som sto dær. Så kunne jeg i det minste sitte mer tilbakelent og behagelig i den. Underveis mens jeg satt dær så var det en mann som skulle inn som sa til de som kom og hentet han at; "jeg går ikke så fort jeg"..så kom det i fra ei av de gamle søte damene som satt rett overfor meg; "det gjør ikke jeg heller"..og da klarte jeg bare ikke å dy meg..så jeg sa like greit til dem at; "nei, det gjør ikke jeg heller"... -Og så lo vi litt av det! :) -Men jeg sa også til dem hvorfor etterpå..og jeg så at det gjorde dem trist at jeg som er så ung hadde det sånn som jeg har det. Det føltes alt anna enn godt at de ble det..men det ble nå til at jeg snakket litt med de gamle damene som satt dær da, og sånn gikk nå i hvertfall tiden litt fortere i det minste. -Men jeg rakk desverre å bli så sliten før jeg fikk svaret mitt at jeg knapt skjønte hva hun dama i resepsjonen sa at jeg skulle gjøre videre..og de måtte få en portier til å følge meg når jeg skulle videre... Vi gikk sakte, og da vi endelig kom fram dit hvor jeg skulle, så satt jeg først og ventet på videre beskjed inne i kantinen. Noe som også var et lite mareritt pga. alle lydene dær inne i fra diverse kjøleskap og apparater..men så fikk jeg heldigvis sitte inne på pauserommet deres etterhvert, og der var det i det minste både bedre stoler og sitte i, og stille. Vel nesten stille i hvertfall..det var ei klokke dær inne som tikket... Jeg fikk etterhvert veeeldig vondt i hodet mitt også i går, så selv den lyden av klokka var egentlig for mye for meg. -Og jeg rakk også å få så vondt i kroppen min at selv det å sitte i en behagelig stol faktisk gjorde vondt etterhvert...

Tilslutt kom jeg endelig inn til legen da, etter all denne ventingen, og dær fikk jeg altså høre det som jeg hadde vært så redd for; nemlig at lungen min hadde revna/begynt å kollapse litt igjen. Jeg hadde virkelig håpet at jeg tok feil..men nei; det var desverre sånn det var. Sliten og utmatta som jeg var, så gråt jeg mine bitre tårer i det legen fortalte meg dette, og sa at jeg også muligens må igjennom en ny operasjon. Vet ikke noe sikkert ennå, men skal tilbake dit på mandagen for å ta ny røntgen og evt. også CT av lungen min... Så vet jeg vel forhåpentligvis mer etter mandagen. Blir det operasjon så blir det narkose og en kikhulls operasjon denne gangen..og så må jeg visst i tilegg ha innlagt et dren i hvertfall i en natt... Det var innmari vondt å ha innlagt dren sist gang, så jeg gruer meg! Det er seriøst det vondeste jeg har opplevd så langt i livet mitt, så jeg håper virkelig at jeg slipper å gå igjennom det en gang til. Jeg ble foresten trillet ned til utgangen i en rullestol etter at jeg hadde vært inne hos legen, for da var det rett og slett ikke så mye mer igjen av meg. -Og da jeg kom hjem så var det bare å få i seg en næringsdrikke og en paracet, og så sovna jeg rundt klokka 18, og sov helt fram til klokka 02 i natt. Våkna såvidt i elleve tiden..men sovna igjen like fort. Er fortsatt helt for jæv... sliten og utmatta etter alt dette, så blir vel å prøve å sove mer igjen snart.

For trøtt til å finne ei overskrift...

Huff, jeg er sliten..sliten og trøtt! Sovna endelig omsider rundt klokka halv ni i går kveld..og fikk sove til klokka 04 i natt. Rakk å bli så utslitt og utmattet før jeg sovna at det å ta seg en tur på do, og å hente seg litt mat nærmest føltes som en umulig oppgave..men jeg fikk i hvertfall i meg en næringsdrikke før jeg sovna. Nå prøver jeg å få i meg litt middag, siden jeg ikke fikk spist det i går..men det går heller tregt. Tungt å tygge når man er så himla trøtt og sliten... Uansett..lurer på om jeg blir nødt til å ta meg en tur til legen igjen i dag ang. de smertene som jeg har på høyre side hvor jeg er blitt operert... Kjenner ingen steder at jeg klarer å dra dit nå..men lurer på om jeg faktisk burde få de til å lytte litt på lungen, så jeg vet at alt er i orden... Tenker at det umulig kan være et bra tegn at smertene er kommet så mye tilbake igjen. Vil ikke være paranoid når det gjelder denne lungen min..men man blir jo litt paranoid da, når formen er sånn som den er, og man vet at man tåler så innmari lite før ting blir verre... Håper virkelig at det bare er muskulært eller noe sånt..for en til sånn operasjon og innleggelse på sykehuset tror jeg rett og slett ikke at jeg makter akkurat nå. -Jeg er alt for sliten til det.

Ikke et veldig positivt innlegg, men jo..jeg kom meg jo faktisk ut på verandaen og fikk slikka litt sol i en liten time i går da i hvertfall, og det er nå i hvertfall noe positivt. :) Håper på å få sove mer snart..enten det blir ny legetime på meg, eller ikke... Ønsker dere som titter innom bloggen min ei god helg..og håper at den bringer med seg noe positivt til oss alle sammen!

Søvn..!? -Nei, det har vi IKKE sett!

Dette er 4. dagen hvor jeg legger meg, for så å våkne igjen bare kort tid etterpå. I dag fikk jeg riktignok sove i nesten to hele timer i stedet for i en liten time... -Men en kan seriøst bli sprø av mindre. Jeg har verdens beste kjæreste å ligge inntil..men neida, sovet det får man selvfølgelig ikke. Aaaaaargh altså!!! Vi hadde også lagt planer om å sole oss og kose oss i lag på verandaen i dag... Vel jeg har uansett kledd på meg shorts og topp nå..og så håper jeg at jeg på et eller annet mirakuløst vis skal klare i hvertfall noen få timer dær i lag med han, selv om jeg knapt har fått sovet igjen.

Det er bare så urettferdig at livet skal være sånn som dette..så forbaska innmari urettferdig. Før lungen min kollapsa, så hadde jeg endelig begynt å få den biten litt på plass igjen etter alle disse årene..jeg kunne endelig i en periode legge meg tidlig og faktisk også få sove en hel natt... Så jeg skjønner jo en ting hær da; nemlig det at kroppen min må være fryktelig, fryktelig stresset etter det som skjedde. For nå etterpå, så er alt bare fullstendig rot igjen når det kommer til døgnrytmen min. Best så jeg får sove, og er helt i koma..så får jeg nesten overhodet ikke sove.

Håper at dere som leser bloggen min har en bedre dag! For dette marerittet unner jeg virkelig INGEN! -Men det er greit..jeg skal prøve å finne fram fightern i meg, sette på litt fin musikk..og prøve å få nytt denne dagen (i hvertfall noen timer av den...) uansett. -Det hører foresten med til historien at jeg våknet med ubehagelige smerter/sug i magen min i dag. Det er alltid noe..smerter, kvalme, et eller annet som er der for å plage meg i hverdagen min, men jeg orker ikke å skrive for mye om det akkurat nå..selv ikke på min egen blogg. Jeg prøver virkelig å ikke fokusere for mye på alt sammen..alle symptomene, selv om de er dær hele tiden..og jeg desverre ikke får gjort noe med dem. -Men når jeg virkelig plages med søvnen min..det er noe av det verste for meg. For jeg er HELT avhengig av å få sovet nok for at jeg faktisk skal klare å fungere i hverdagen min. -Og med fungere så mener jeg altså å klare sånner hverdagslige ting som det å gå på do, hente seg mat osv... Sånner enkle små ting som alle friske mennesker tar fullstendig for gitt. -Men som faktisk kan være en stor nok kamp i seg selv for mennesker som får en sånn utmattelse som dette.

Starten på uka mi...

Jeg har så mye jeg vil skrive om hær inne..men så innmari lite krefter, energi og overskudd å ta av. Lørdagen var egentlig en skikkelig dritt dag for min del, men jeg bestemte meg for å snu det til noe positivt..så jeg og samboern min gikk oss en liten tur på lørdags natta. -Endelig har jeg klart å gå meg en tur igjen. :) Jeg har knapt vært ute å gått siden vi flyttet hit, så det er triumf! Tok meg et glass vin først, og så gikk vi. ;) Kjempe sliten etterpå, men også på en god måte, siden jeg visste at jeg hadde gjort noe bra for meg selv. :) -Men så kommer jo alltid dagene etterpå da. Jeg dusja sist på fredagen, og nå først har jeg klart å slepe meg selv i dusjen igjen... -Og jeg har for det meste bare lagt på sofaen eller i senga mi siden lørdagen. -Men jeg har slitt ekstremt med søvnen igjen de siste dagene. -Og nå er det altså plutselig sånn at jeg så vidt får sovet når jeg legger meg. En liten time kanskje..så våkner jeg igjen..og så får jeg ikke sove igjen før langt på dag.
Det er virkelig et mareritt å ha det sånn. Å aldri vite om man får sove eller ikke, eller hvor mye man får sove. Før jeg ble syk så slet jeg aldri med det, så det hører helt klart med til resten.

Jeg har foresten fått mere smerter i brystet på den siden hvor jeg ble operert igjen, og det bekymrer meg i grunn litt... Vel..jeg er i hvertfall fornøyd med at jeg endelig har fått dusja igjen, og at jeg har fått vaska en maskin med klær. :) Jeg kjenner foresten at jeg er veldig nyskjerrig på hvem dere som leser bloggen min egentlig er..for lesere det har jeg tydeligvis, siden tellern på siden hær stadig går opp... -Men mulig at det er nye folk hele tiden..det hadde vært litt artig å visst... :) -Noen av dere syns kanskje at jeg er vel ærlig om hvordan jeg har det..men jeg har bestemt meg for at denne bloggen virkelig skal være et ærlig bilde på hvordan det kan være å leve med en sånn utmattelse som dette. Skal jeg først skrive om hvordan hverdagen min er hær inne, så orker jeg ikke å male den mer rosa enn det den faktisk er. Forhåpentligvis så kan jeg nå ut til noen av dere andre som har det likens som meg ved å være så ærlig. -Håper det! :) Det er alltid godt å vite at man ikke er alene i hvertfall. -Og på Facebook og andre sosiale medier så skal ofte alt være så innmari positivt hele tiden. Jeg har klart ditt, jeg har gjort datt.. -"Jeg har verdens beste liv!"... Ikke sånn å forstå det; jeg unner virkelig andre mennesker å lykkes i livet sitt. Jeg unner de det faktisk av hele mitt hjerte. -Men virkeligheten er ikke bare rosenrød hele tiden..og jeg syns det er viktig å få fram det også. Så nettopp derfor så er jeg meg selv på godt og vondt der også..kanskje ikke i like stor grad som det jeg er hær..men jeg orker rett og slett ikke å utgi meg for å være noe jeg ikke er. -Og jeg orker heller ikke å late som om jeg har et liv som jeg ikke har. Sånt blir man bare deprimert av. Jeg prøver så godt jeg kan og stå oppi dette, og jeg er ærlig, oppriktig og meg selv. -Det er da jeg føler meg sterkest.

Lørdagen min...

Ble fryktelig dårlig etter dusjen i går..men klarte til slutt å få stelt meg og pusset tennene mine, og lagt meg. -For så å våkne igjen... Selvfølgelig måtte jeg våkne igjen etter bare en halvtime. ;) Bestandig like mye hat å ikke få sove når man er skikkelig sliten og virkelig trenger det..men ok, jeg sovna i hvertfall igjen tilslutt. Har ikke sovet godt, men fikk i hvertfall sovet fram til i kveld. Ligger fortsatt i senga..og prøver fortvilt å mote meg selv opp til å gå å lage meg grønnsaker og dip... Har fantasert om å få til å lage det hele denne uken, men det er en stor utfordring å lage det når man hele tiden blir så innmari sliten av å stå oppreist. Har også fantasert om at det skulle vært oppfunnet en eller annen sprøyte som noen bare kunne sette i beina mine..og så vips; masse styrke igjen. -Det hadde vært veldig fint! For bare et år siden var formen min såpass mye bedre at jeg i det minste kom meg ut en tur på byen hver lørdag for å være sosial og danse litt..noe som jeg følte at virkelig holdt meg oppe. Nå ligger jeg og drømmer om bedre dager, og det å få til å ta meg en tur ut på byen igjen. Jeg er virkelig glad i å danse, så uten det i livet mitt så mangler det noe veldig vesentlig, føler jeg.

Mine symptomer:

Jeg har hatt utmattelsen min i over 4,5 år, men begynte å bli syk før det. Jeg har gått hjemme i over 4,5 år, og forsøkte meg på litt arbeidstrening da formen var bedre, men det gikk ikke. -Selv to timer to dager i uken ble for mye for meg.

 Mine symptomer er disse: Jeg har stortsett aldri energi eller overskudd i hverdagen min. Jeg sliter med muskelsvakhet, indre skjelvinger og uro. Jeg sliter med hjertebank. Jeg blir veldig fort sliten hvis jeg står eller sitter for lenge oppreist, så jeg må for det meste ligge om dagene. Jeg har hatt vondt i halsen daglig siden jeg ble syk, er veldig ofte forkjølet (nyser en del), og får lett influensafølelse i kroppen min hvis jeg anstrenger meg for mye. Noe jeg gjør veldig lett siden jeg ikke tåler noe særlig lengre, verken av fysiske, eller psykiske påkjenninger. Begge deler gjør meg dårligere. Jeg sliter også med masse slim i halsen min. Jeg sliter med døgnrytmen min, noen ganger får jeg sove, andre ganger ikke. Noen ganger våkner jeg etter bare noen få timer, andre ganger får jeg sove lengre. Jeg må i perioder sove veldig mye, og må hele tiden passe på å få nok søvn, hvis ikke blir jeg dårligere. Jeg sliter med pusten min når jeg anstrenger meg for mye, spesielt når jeg står oppreist. Jeg sliter med kvalme, uvelhet, og er også ofte svimmel. Jeg sliter med ustabil mage, og må generelt ofte på do. Jeg sliter med smerter i hele kroppen min, og når jeg er veldig sliten så får jeg til og med vondt ut i fingrene mine og i kjeven min. Hodepine og nakkesmerter er vanlige symptomer for meg. Jeg har problemer med temperaturreguleringen i kroppen min. Blir veldig fort varm, men også veldig fort kald. Jeg må spise veldig ofte, og helst annenhver time for å ikke bli dårligere. Jeg våkner også ofte opp om natten med smerter og kaldsvetting, og må opp for å spise da også. Noe jeg har slitt med i alle år siden jeg ble syk, men som heldigvis er blitt litt bedre nå... Jeg har fått matintoleranser, noe jeg aldri hadde før jeg ble syk. Jeg tåler medisiner dårligere enn det som jeg gjorde før. Jeg har også i et år nå slitt med svelgproblemer. Jeg sliter med konsentrasjonen min og hukommelsen min. -Og etterhvert som jeg er blitt dårligere, er jeg også blitt mer og mer var for lys og lyder.

 Veldig mange av disse symptomene sliter jeg med daglig. -Og i likhet med andre som får en sånn utmattelse som dette, så kan jeg skrive under på at det ikke er psykisk. Jeg har vært veldig viljesterk i mange år nå, og virkelig presset meg selv til å gjøre ting, selv om jeg egentlig har vært alt for sliten. Resultatet er at jeg er blitt enda verre. -Men jeg vet med meg selv at jeg virkelig har prøvd, og det er noe jeg er stolt over. -Jeg er veldig stolt over at jeg i det minste har forsøkt å ikke la sykdommen styre over meg, men jeg har innsett at det ikke lengre er jeg som er sjefen... Ikke akkurat nå..men jeg har ikke gitt opp av den grunn. Jeg har nemlig fortsatt viljen min i behold, det er bare kroppen min som ikke lengre vil følge med meg.

You win some..and you lose some...

Jeg er veldig trøtt, og veldig sliten nå..men jeg skal prøve å skrive et aldri så lite blogg innlegg alikevel... Jeg kom meg jo faktisk både til frisørn på onsdagen..og til foreldrene til samboern min på 17. mai middag i går. :) -Men det hører med til historien at jeg faktisk måtte ta taxi begge veier når jeg skulle til frisørn..både til og fra, på tross av at den ligger like i nabolaget. -Og jeg var også veeldig sliten etterpå. -Og det var supert å endelig få møte hele den fine familien til samboern min..noe jeg ikke har klart før, pga. formen min..men jeg ble også temmelig dårlig da jeg var dær. Noe jeg klarte å skjule mens vi var dær..men virkelig fikk kjenne på da vi kom hjem igjen. Jeg gikk rett i senga og la meg for å hvile..men fikk ikke sove noe særlig i natt som var, og har heller ikke fått sovet mange timer i dag..så formen er fortsatt veldig dårlig nå i skrivende stund. Jeg har faktisk vært så dårlig som jeg ikke har vært på veldig lenge nå. Hadde minst tre slags anfall med skjelvinger og sånt noe fra i går kveld og til jeg endelig fikk sove litt mere tidligere i dag..og det var ikke godt å kjenne på. Det kjennes i grunnen ut som om jeg har vært på fylla i minst en uke i strekk..men alt jeg drakk var et lite glass med rødvin..og vi var faktisk bare tre timer hos foreldrene hans i går, og ble hentet da vi skulle dra dit, og også kjørt hjem igjen. -Men sånn er det med en sånn utmattelse som dette. -You win some..and you lose some... Jeg har lagt i senga mi stortsett i hele dag..til og med i mørke i en time, men uten at det har hjulpet noe på formen min. Nå håper jeg bare at jeg snart føler meg litt bedre igjen..og bare så det er sagt; jeg angrer uansett ikke på at jeg tilot meg å leve litt i går. -Livet skal leves uansett hvordan man har det!

Helga mi...

Jeg er så sliten for tiden..så helt ufattelig sliten. -Og jeg er så lei av å være det..så innmari LEI. Fredagen var jeg en tur på legekontoret. Det ble en veldig tøff tur ut... Jeg tok taxi begge veiene..men det ble selvfølgelig noe tull med taxien da jeg skulle dra bortover til legekontoret, sånn at jeg måtte vente ekstra lenge. -Og det var så tungt å stå oppreist mens jeg ventet..at jeg måtte sette meg ned på en trapp. Dær satt jeg og prøvde fortvilt å holde maska når folk gikk forbi meg..mens jeg kjente hvor dårlig og svak jeg var. Jeg så på hestehovene som hadde sprottet opp forran meg, kjente sola som varmet... -Og på en bedre dag, hvor formen min hadde vært mye bedre så hadde jeg helt klart nytt dette øyeblikket... -Men ikke på fredagen..ikke når jeg var så dårlig. Det er vanskelig å nyte noe som helst når du er så dårlig og sliten at du kjenner at tårene presser på bak øyelokkene dine. -Og det hjalp heller ikke at naboene spilte høy musikk like ved meg. Lydene, varmen i fra sola..alt gjorde meg bare enda dårligere dær jeg satt. Heldigvis så møtte jeg i hvertfall på en veldig ok lege da jeg kom fram til legekontoret. En som jeg har vært hos ved et par anledninger nå..en som ser meg og tar meg alvorlig, og som faktisk lytter til pasientene sine. Han sa at han syns det er bra at jeg blir mere utredet i forhold til utmattelsen min. -Så var det taxi tilbake, hvor det var en kjempe trivelig gutt som kjørte..og som jeg snakket litt med. Det hjelper alltid litt på å møte på trivelige mennesker på sånner dager.

Da jeg kom hjem slappa jeg litt av..og så brukte jeg krefter som jeg egentlig ikke hadde til å lage grønnsaker og dip til meg og samboern min. Jeg var egentlig fryktelig sliten etter turen min ut..men fikk kanskje alikevel et aldri så lite snev av litt mere energi og overskudd..i hvertfall rent mentalt av den turen. Nok til å få laget oss de grønnsakene i hvertfall... -Men tja..da natta kom så var det absolutt ingenting igjen. Samboern min for ut en tur på kvelden..og jeg husker at jeg tok med meg en næringsdrikke til senga etterhvert, før jeg skulle legge meg for natta. Drakk halve opp, og tenkte at jeg skulle sette resten inn i kjøleskapet før jeg la meg..og så sovna jeg, fullt påkledd..og jeg var i koma resten av natta. Husker bare så vidt at han kommenterte det at jeg hadde sovna med alle klærne på da han kom hjem..men jeg reagerte ikke..bare sov videre... -Vel jeg fikk i hvertfall sove en hel natt om ikke anna, og på rett side av døgnet igjen. -HURRA! Det har ikke skjedd på veldig lang tid nå..så det føltes veldig bra. :)

Når man har det sånn som dette så må man bare prøve å glede seg over det som er å glede seg over... Jeg fikk vasket og hengt opp klær i løpet av lørdagen..og så på Grand Prix. -Men selv det er blitt mye tøffere etterhvert..det å se på tv og å høre på musikk. Jeg kan ikke gjøre det like mye som før lengre... Jeg koste meg uansett med Grand Prix..lenge siden jeg har sett på det, så det var morsomt å se det igjen. :) -Men jeg var sliten etterpå..merket at all musikken og alt som skjedde på tv`n hadde tatt litt ekstra på... Det ble seint før vi la oss, og jeg sov hele dagen på søndagen. Det ble vel 12,5 time med søvn på meg..før jeg endelig klarte å karre meg opp. Hadde vekkerklokka på noen timer tidligere, men jeg reagerte ikke på den... Jeg var fortsatt i koma da jeg hadde stått opp, og våknet rett og slett liksom aldri... -Men jeg fikk alikevel kosa meg med en fin og koselig konsert med Lisa Nilsson. -I halvsvime riktignok..men jeg fikk i hvertfall sett den. Samboern min prøvde foresten å få litt kontakt med meg på søndagen da jeg lå på sofaen og så på tv..men jeg var alt for trøtt og sliten til å komme med noen vettuge svar på det han sporte meg om..så vi fant ut at det var like greit at jeg bare lå sånn alene i halvsvime..mens han gjorde andre ting...

Når jeg blir sånn som jeg har vært de siste dagene hær så kjenner jeg i hvertfall ikke meg selv igjen. Det er nesten som om det skulle vært en helt annen jente. Jeg klarer rett og slett ikke å henge noe særlig med... Vel..mandagen kom og gikk den også, med like dårlig form..og sånn har det vært i dag også desverre. Jeg hadde et håp om at jeg endelig skulle klare å komme meg til frisørn i morgen..men det spørs om jeg bare må bite i det sure eple..og innse at det ikke blir noe av... Det er veldig surt i så tilfelle, men det kommer jo heldigvis..andre og bedre dager enn dette.