Vonde dager...

I natt skal jeg prøve å sette ord på noe som jeg ellers bare går med inne i meg. Ekstremt vonde tanker og følelser..men jeg klarer bare ikke med denne dritten bestandig. De siste to dagene har vært veldig vanskelige å komme seg igjennom. Formen min er blitt mye verre igjen etter en uke hvor jeg har vært mer aktiv..og i går klarte jeg bare å være våken i ca. 7 timer, før jeg måtte legge meg igjen. Så fikk jeg desverre bare sovet tre timer på natta..og ikke sove mer før klokka var 17 i ettermiddag.

Det har vært en sånn dag hvor formen har vært så ille at jeg rett og slett har måttet bite tennene hardt i sammen for å i det hele tatt komme meg igjennom den. En sånn dag hvor man tenker at det nesten hadde vært bedre å slippe alt dette... For ja..jeg ser på meg selv som innmari sterk..men jeg har sånner dager jeg også... Dager hvor jeg tenker at jeg ikke holder ut all denne dritten mere. Dager hvor jeg tenker at det kanskje hadde vært bedre å bare slippe taket i dette vanskelige livet... -Jeg blir bare så innmari trøtt og lei noen ganger..av å hele tiden være så innmari trøtt og utmattet.

Det må jo nesten bli bedre en dag..men når blir det, det? -Er det virkelig dette jeg har å se fram i mot? Et liv som kun skal bestå av begrensninger hele veien..? Et liv hvor jeg bestandig når jeg gjør noe, må betale for det etterpå i form av at formen er så dårlig at jeg nærmest ligger og vrir meg i smerte... Jeg vil bare ikke ha det sånn. Jeg har vært syk i over 5 år nå..og enda ikke vent meg til at jeg stadig må regne med å bli bare dårligere og enda mere syk etterhvert som tiden går... Hadde aldri trodd at tiden etter lungekollapsene mine skulle bli sånn som dette. Naivt kanskje..men jeg hadde ikke så store begrensninger før de kom..så hvordan kunne jeg i det hele tatt se at det skulle komme? Hvordan kunne jeg se at jeg skulle bli så mye dårligere?

Før dette så kunne jeg i det minste høre mere på musikk og se mere på tv..noe som nok reddet meg litt siden jeg går hjemme hele tiden. Noe som fikk tiden til å gå, og ga meg noe jeg trossalt kunne glede meg over i hverdagen min. Nå derimot så må jeg hele tiden se begrensningene mine i forhold til alt det som jeg gjør. For hvis ikke så blir jeg for utmattet igjen. Samme regla hele tiden. -Og jeg vil bare ikke ha det sånn..så da er jo det eneste jeg kan gjøre å faktisk la utmattelsen styre meg da.

Jeg har somsagt begynt å skrive dagbok i et forsøk på å forstå meg mere på denne dritten av en utmattelse. Jeg har gjort det sånn at jeg ikke skriver i den hver dag, men de gangene hvor formen min er på det dårligste, etter at jeg har gjort for mye. -Og det er innmari tøft å måtte se sannheten i hvitøyet sånn som det jeg gjør nå. Nemlig hvor ille det faktisk er blitt..og hvor dårlig jeg faktisk er.

Jeg har skrevet opp hva store fysiske aktiviteter for meg er, og det er som følger:

-Å dusje
-Å gjøre veldig enkelt husarbeid, som feks. å henge opp/vaske klær
-Å sminke meg ordentlig
-Å lage en enkel middag/ evt. grønnsaker med dipp (som jeg er så glad i)
-Å skifte på kattedoen, vaske den og gjøre den ordentlig ren
-Å gå en tur/handle
-Å gå på kafe/dra på besøk

Dette er de fleste fysiske aktivitetene som gjør meg mest utmattet og dårlig..men sånn i det daglige så handler det mest bare om å komme meg opp av senga, og igjennom dagene for tiden. Få stelt meg litt, så enkelt som mulig..lagd meg litt mat (oftest klarer jeg bare å smøre meg to knekkebrød igjennom dagen), og så blir det næringsdrikker resten av dagen, og middag. Har en veldig sterk følelse av at ting kunne ha vært bedre om jeg bare hadde fått mere hjelp. For jeg kan jo umulig få i meg nok næring for øyeblikket, når det er sånn som dette. -Men jeg får ikke hjelp for øyeblikket. Alternativet er evt. å ha hjemmesykepleien hær..men jeg blir utslitt av å måtte forholde meg til så mange folk i lengden også, nå når jeg er så innmari dårlig..så det er ikke en bra ting for meg å ha dem hær over tid desverre. -Og så går samboern min hjemme også for tiden, så det blir litt vanskelig for oss å ha dem hær...

Vel dette er noe av det som jeg har skrevet om i dagboka mi. -Og jeg har satt opp en ny regel for meg selv etter denne uka; nemlig at jeg aldri, eller i hvertfall veldig sjelden skal gjøre to såkalt store aktiviteter etter hverandre... For da ender jeg bare opp sånn som dette igjen..og det er bare ikke verdt det lengre. Jeg orker ikke mer av dette. Å bli så dårlig at jeg bare mest av alt nesten ønsker å slippe taket og gi opp alt sammen... -Og dette er ikke første gangen at jeg tenker de tankene. Jeg har tenkt de noen ganger siden jeg ble syk. Jeg er ikke en sånn person som bare enkelt og greit klarer å finne meg i dette sånn på sikt. Alle forandringene og begrensningene som denne sykdommen fører med seg... Så noe må skje..og det burde skje ganske snart, føler jeg... For 5 år til med denne dritten, sånn som det er nå..vet jeg bare ikke om jeg takler.

Så er det en annen grunn også til at alt kjennes ekstra tungt ut akkurat nå..for jeg har egentlig ting som jeg må gjøre denne uka. Passet mitt er gått ut på dato, og det var den eneste legitimasjonen som jeg hadde, siden jeg ikke har bankkort med bilde på..og jeg har noen pakker i fra ebay som jeg skulle ha hentet nå snart, men som jeg desverre ikke får hentet uten legitimasjon. -Så jeg hadde egentlig planer om å få dratt til politistasjonen for å fikse meg et nytt pass i mårra... -Men det ser det ut til at jeg bare må vente med... -Og så har jeg faktisk ny time hos nevropsykologen også på fredagen... -Og alt må jo selvfølgelig komme på en gang hær..når formen er på det dårligste. Sånn at jeg ender opp med å bli enda dårligere.

Dette ble et veldig negativt innlegg..men de følelsene må ut av og til de også. Jeg blir nemlig sprø av å hele tiden gå med alt inne i meg.