En jup, seig hengemyr...

I natt er jeg trist... Dagen starta i grunn bra. Jeg startet dagen med å kutte opp ferske grønnsaker til meg og samboern min, har fått vasket to små maskiner med klær i løpet av dagen..og vi har kosa oss litt ute i sola på verandaen, med melon og grønnsaker med dip. Jeg har etter mange tunge dager i det siste, endelig hatt to bedre dager..men jeg er alikevel trist... Det er så mye som er vanskelig når man blir sånn syk som dette. Når man ikke fungerer så bra som man skulle ønske at man gjorde lengre. Det er vanskelig å være en god nok kjæreste, og det er vanskelig å klare å stille opp så mye som man skulle ønske for andre mennesker som man har i livet sitt også. -Og det verste av alt er at man virkelig forsøker..med de få kreftene som man har til rådighet..men fordi at man får gjort så lite..så er det ikke bestandig at andre ser det...

Jeg er helt ufattelig takknemlig for at vi har en altan hær..sånn at jeg også til ei forandring kan få en og annen dag ute i sola..men det er alikevel veldig vanskelig å godta at jeg for øyeblikket ikke kommer meg noe særlig ut. Det er tøft å lese daglig på facebook om andre sin lykke..og se alle bildene som de legger ut i fra turer som de har vært på..når du selv føler deg så til de grader innesperret, og ikke skjønner hva du kan gjøre for at situasjonen skal snu. -Når du i det hele tatt ikke vet hva du kan gjøre for at ting skal bli bedre. Jeg gråter sjelden med tanke på hvordan jeg faktisk har det..men i natt renner tårene mine. Det blir bare for mye noen ganger..selv for sterke lille meg... Jeg sa til samboern min tidligere i dag, at når lungen min bare er blitt bedre igjen og jeg har slappet nok av i forhold til det, så må vi komme oss ut i en park en dag. nyte finværet i lag dær. Jeg håper at jeg en dag snart får muligheten til å gjøre noe sånt...

Lurer på om friske mennesker noen gang tenker over for et privilegium det faktisk er å kunne gjøre sånner ting..bare dra ut hvor de vil når det enn måtte passe seg, uten å måtte tenke over hvordan formen er først, eller å planlegge en masse for å klare det..? Jeg tenkte nok ikke over det selv da jeg var frisk... -Det var jo en selvfølge..så hvorfor tenke over det. -Men nå når formen er blitt så dårlig, og jeg for det meste bare ligger hær om dagene, så skjønner jeg at jeg virkelig var heldig den gangen.

Jeg har ofte tenkt de siste årene at det ikke var sånn som dette livet mitt skulle bli... -Men ingen kan forutsi fremtiden..ingen vet hva morgendagen bringer med seg. En leser om andre mennersker som har opplevd det og det, eller har det sånn og sånn..men en tror aldri at det kan ramme en selv..inntil det faktisk gjør det. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli sånn syk som dette..kunne aldri ha sett det for meg den tiden da jeg fortsatt var frisk. -Men hær ligger jeg om dagene, og drømmer om det livet som jeg hadde før alt dette..og det er veldig vanskelig å godta at situasjonen min er blitt sånn som den er blitt. Det snakkes mye om at man skal prøve å gjøre det beste ut av den situasjonen som man er i..leve best mulig med de kortene som en har fått utdelt..men hvordan blir man egentlig tilfreds med det livet som man lever, når det innebærer så mye savn..? Når livet plutselig er snudd så til de grader på hodet, og ikke ligner på noe av det som man hadde forestilt seg at det skulle bli..? Det er ikke så lett å være tilfreds med det livet man lever når det alltid lurer en stor utfordring rundt neste sving. Når du føler at du står og stamper i en jup, seig hengemyr..og liksom aldri kommer deg opp igjen.