Veldig dårlig form..men jeg har også hatt et gjennombrudd når det kommer til utredningen!

Skulle bare legge meg litt i senga og slappe av for tre timer siden , før jeg tok meg en næringsdrikke, og la meg for natta.. -Men jeg sovna før jeg fikk tatt den næringsdrikken. Spiste sist gang rundt klokka 21.30..og nå når jeg har våkna igjen, så føler jeg meg nesten mer død enn levende..for å si det sånn. Skulle ikke ha klart å reagere da jeg skulle stå opp for å hente den næringsdrikken. Kroppen min er så sliten og svak nå at jeg nærmest ligger og dirrer hær i sofaen... -Og det gjør vondt i hele meg. Livet er tøft når man blir så svak og dårlig til tider at man lurer på om man blir nødt til å krype når man skal noe... Jeg klarte heldigvis å gå også denne gangen..men når det er på det verste så føles det ikke som om man skal klare det... -Takk Gud for viljestyrke. Jeg hadde virkelig ikke klart meg uten den.

Har i grunn hatt en fin lørdag før dette. Kosa meg med rester av taco som vi lagde på fredagen, og sett på tv... -Men så blir man altså så utmattet tilslutt at man bare sovner. Det ble jeg foresten natt til fredag også. Da sovna jeg rett og slett med alle klærne på tidlig på kvelden..og klarte ikke å reagere før jeg våkna igjen tidlig på mårran. Det var alt annet enn behagelig å våkne sånn i varmen. -Dette har vært en veldig tøff uke hvor formen min for det meste har vært rett og slett elendig. Jeg kom meg til nevropsykologen på fredagen på tross av dette, men det ble nok en tøff dag på sykehuset for meg. -Alikevel var det også en positiv opplevelse, for han så hvor dårlig jeg var..og sa at jeg sånnsett skulle slippe å ta en masse tester. Vi snakket kun nå da jeg var der på fredagen, og så skal jeg komme tilbake i september eller oktober for å ta noen tester som varer ca. en halvtime bare, og som går på det kognitive sånn i forhold til utmattelsen min. Han ville ikke at jeg skulle ta de testene før, siden jeg er så dårlig for øyeblikket. -Og konkluderte med at jeg mest sannsynlig har ME, eller en annen lignende sykdom. Akkurat det føles som en stor seier for meg. -Endelig føler jeg at jeg er på vei til å få en diagnose. :) -Og etter å ha kjempet med dette i over 4,5 år nå, så føler jeg virkelig at jeg fortjener å få en.