Ensomhet

Du klamrer deg fortvilet fast til livet.
Kjenner at dagene stadig blir gråere.

Kjenner ensomheten stadig oftere

gnage inni deg.

Føler at den nesten truer med å spise
deg opp levende.

Vet ikke lengre hva du skal gjøre.

Hvor du skal henvende deg.

Et lite rop om hjelp...

-Men er det noen som hører deg?

Noen som tar seg tid til det...?

Eller er folk alt for opptatt med

sitt eget?

Du prøver fortvilt å finne meningen

med dette livet.

-Du klamrer deg fast...

Hvert et halmstrå griper du tak i.

Alt det gode som er innen rekkevidde

griper du begjærlig tak i med begge

hender.

Det du ønsker mest av alt her i verden

er å leve et normalt liv.

-Å være den glade friske jenta som du

 en gang var...

-Men du må visst se lenge etter det.

~LMR~

Jeg har også kjent mye på ensomhet
disse årene siden jeg ble syk.
Noe som desverre ofte hører med til
sånner sykdommer som dette.
-Dette diktet skrev jeg i 2012.
For meg har det vært terapi i det å
skrive dikt, det har vært en måte å få
noe av fortvilelsen rundt alt dette ut på.