Aksept...

Jeg ligger hær og er veldig dårlig og utmattet igjen, etter en ny tur til sykehuset på mandagen for å ta en svelgtest (som de btw. ikke overaskende, ikke fant noe galt på)..og tenker på ordet aksept. Det sies at det er mye healing i bare det å akseptere en ting..men hvordan lærer du deg å akseptere noe som har snudd livet ditt fullstendig på hodet og i veldig negativ forstand? Hvordan kan du egentlig akseptere det at du har en langvarig og alvorlig sykdom, som stadig gjør deg verre og dårligere?

Jeg har blitt MYE dårligere etter at vi flyttet, og etter at lungen min i tilegg ble punktert..og jeg syns det er fryktelig vanskelig å skulle akseptere det. -Å akseptere at jeg har en sykdom, hvor jeg hele tiden må regne med at jeg kan bli dårligere. -Og i tilegg måtte akseptere det at i ekstra dårlige perioder, sånn som den jeg har vært i de siste månedene, så blir svelgproblemene mine også verre. -Og ikke bare de, men andre symptomer som følger med denne dritten av en utmattelse, blir det også. Jeg jobber fortvilt med å godta alt dette..med å ikke la det gå utover humøret mitt... -Men det er innmari vanskelig rett og slett..og i hvertfall når man er midt oppi det.

Kanskje blir det enklere å godta at man er sånn syk som dette, jo lengre man går syk..? Fordi at man etterhvert lærer seg å leve med alt sammen..? -Ikke vet jeg..men jeg tror at jeg enda har en innmari lang vei å gå i så tilfelle. -Og jeg håper jo aller helst at noe skal skje snart..før jeg evt. venner meg til det. Et eller annet slags mirakel, som at den nye studien på rituximab faktisk skal vise seg å være positiv, sånn at alle som har ME, evt. kan få den medisin snart, og få oppleve å bli bra..eller i det minste mye bedre igjen.

Det er nok en veldig stor drøm for meg og alle andre som opplever å ha en sånn utmattelse som dette. -Det at noe en dag snart endelig skal kunne gjøre oss frisk..eller i hvertfall gjøre så vi klarer å fungere litt bedre i hverdagen vår igjen. -Og jeg tror egentlig ikke at folk som har det sånn hær er så veldig stor forlangende heller.

Mange hadde nok sikkert blitt overlykkelige bare de noen få dager hver uke hadde kunnet leve et litt mere normalt liv. Bare de noen dager i uka hadde fått lov til å være litt mer sitt gamle jeg igjen, uten en masse symptomer og forverring av utmattelsen som følge av at de har vært i aktivitet og levd litt. -Med tanke på det livet jeg lever nå, og hvordan jeg har det nå..så vet i hvertfall jeg at jeg hadde vært overlykkelig om jeg hadde fått muligheten til det.