Ventetid...

Jeg har ventet..i snart 5 lange år har jeg gått hær og ventet...
På at dette skal gå over..på at utmattelsen skal ebbe ut...
-Men det har blitt verre, istedet for bedre..og jeg venter
fortsatt.
Prøver å ta en dag av gangen..og sette meg små mål på
veien mot det store målet..som er å få bli frisk
igjen en dag...
-Men underveis i all denne ventingen så kommer spørsmålet
som jeg ikke er i nærheten av å ane svaret på..vil jeg noen
gang få oppleve det å faktisk bli frisk igjen?
Vil jeg få oppleve det å være i såpass bra form at jeg kan
være ute i en jobb igjen..eller er det toget gått underveis i all
denne ventingen?
Må jeg kanskje bare slå meg til ro med at det er sånn det blir...
At veien tilbake rett og slett er blitt for lang..og at det beste jeg
kan håpe på er å få bli litt bedre..såpass at jeg kan klare meg
selv bedre hær hjemme...
Jeg har alltid sagt at jeg skal bli frisk en dag, siden jeg ble syk,
og valgt å tro på dette...
Jeg har tenkt at jeg skal klare å komme meg ut i jobb igjen...
-Men etterhvert som årene har gått, og jeg bare har blitt verre...
Så har jeg blitt mer realistisk..jeg har blitt tvungen til å bli det.
-Og nå tenker jeg at jeg faktisk skal være ganske så glad om jeg
bare kan klare å komme meg tilbake til dit hvor jeg var før det
virkelig begynte å gå nedover med formen min.
Selv da klarte jeg ikke å være ute i en jobb..men jeg klarte meg
i hvertfall selv.
Jeg klarte å lage middag til meg selv, og å gjøre enkelt husarbeid.
Til og med å støvsuge, når det virkelig trengtes...
Jeg savner virkelig den tiden hvor jeg kunne gjøre mere, uten å
bli fullstendig satt ut i noen dager og uker etterpå.
Jeg går hær og venter..men jeg blir innmari lei av det..av å gå hær
og vente på noe..som jeg ikke en gang vet om det blir noe av...
Det er alltid et spørsmål om hva som skal skje videre..utredning,
og nå er det altså kommet dit at jeg etterhvert står overfor det store
spørsmålet; nemlig går det mot ufør?
-Og så regner jeg med at det desverre blir enda mer ventetid før jeg
har svaret på det...