Noen ganger så tenker jeg at jeg nærmest skjemmes over hvordan jeg føler ting... -Det finnes mange dær ute som har det mye verre enn meg. Det finnes jo faktisk mennesker som har ME som bare klarer å ligge inne på et mørkt rom, og det er alt de klarer. Det finnes mennesker som er dødssyke..og bare ligger dær og venter på døden... Jeg tenker mye på alle disse menneskene. Jeg tenker mye på andre mennesker generelt. Jeg har veldig stor omtanke for andre mennesker. -Men det gjør ikke alt det som jeg opplever noe enklere for meg, av den grunn.
Jeg tror at man for å forstå følelsene og tankene til andre mennesker må se på mennesker dær hvor de faktisk er i livet sitt. -Ja, det er mange som har det verre enn meg. -Men det er også mange som har det veldig mye enklere enn meg. -Og jeg tror nok også at det kanskje har litt å si hvordan man har opplevd det å bli syk. At det kanskje er enklere å godta ting raskere for noen av de som har vært kjempe dårlige i begynnelsen, og sånnsett fått diagnosen og kanskje også hjelp i forhold til den litt tidligere i sykdomsforløpet, enn det er for dem som i mitt tilfelle har blitt dårligere med tiden, og måttet kjempe for alt. Det er trossalt over fem år siden jeg ble syk, og jeg har enda ikke fått en diagnose. Det nærmer seg forhåpentligvis en nå, men jeg har fortsatt ikke fått den. -Og utredningen har faktisk tatt et helt år snart. Et helt år, som har slitt meg bare mere og mere ut. -Og jeg tror virkelig ikke at andre mennesker kan skjønne hvor mye alt dette tar på. Det å bli sånn syk som dette, og bli bare verre og verre for hvert år som går, men samtidig ikke vite sikkert hva som feiler en. -Og samtidig måtte ta en lang kamp med leger osv., for å faktisk finne det ut. Når du egentlig er så syk tilslutt at du knapt klarer deg i hverdagen din... -Det er bare innmari, innmari tøft. -Og jeg tror nesten ikke at jeg hadde vært menneskelig om jeg hadde følt ting på en annen måte.
Så er det også alt det andre som følger med. For meg har det vært en masse usikkerhet i mange år nå. Jeg går og venter på en diagnose, noe jeg har gjort veldig lenge. -Men ikke bare det. Nå går jeg også å venter på det å bli ufør, og hva den biten faktisk vil føre med seg. Jeg vet at Nav ikke nødvendigvis er så snill med alle som blir syk..og jeg er livredd for hva jeg vil møte på når det gjelder akkurat det. Hva om de presser meg til noe som jeg umulig kan klare? Jeg er jo så dårlig på nåværende tidspunkt at jeg så vidt klarer å ta vare på meg selv i hverdagen min, så jeg håper jo at de ikke gjør det. -Men hva om? Jeg har faktisk ingen garantier på at det heller vil gå bra, før jeg faktisk har blitt ufør. -Og så er det dette med uføretrygden. Hvordan blir den? Regjeringen vår gjør jo alt det som den kan for at syke mennesker skal ha det så dårlig som mulig nå. Så hvordan blir den delen? Kommer jeg til å klare meg? Jeg trenger mye hjelp hær framover. Hjelp til nesten alt faktisk. -Kommer jeg til å ha råd til det? Kommer jeg til å ha råd til behandling og medisiner, hvis det skulle dukke noe sånt opp som kan hjelpe meg?
Jeg vet faktisk ingenting når det gjelder framtiden min for øyeblikket. -Ingenting. Jula nærmer seg med stormskritt nå, og jeg vet ikke en gang om jeg klarer å komme meg hjem til familien min i år. Noe jeg virkelig trenger. -Og som om ikke dette er nok, så er det også andre ting som har skjedd den siste tiden. Andre ting som har gjort framtiden min mere usikker og vanskeligere... -Men jeg orker ikke å skrive om det akkurat nå. Det er bare rett og slett for mye for meg for tiden. For mye usikkerhet og for mye å kjenne på. Jeg er både utslitt og utmattet av alt dette som er så vanskelig. Av sykdommen min, og alt det negative som følger med den. -Og da hjelper det ikke å tenke på alle de andre som har det så mye verre. Da har man gjerne mer enn nok med seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar