Jeg ligger hær i senga mi..tenker på de siste månedene som har gått..uten at jeg egentlig har fått deltadd noe særlig..uten at jeg har fått levd noe særlig... Jeg har fått kost meg med god take away mat en og annen helg i lag med kjæresten min hær hjemme..jeg har også sedd en og annen episode av en serie som vi følger med på i lag..og vi har hatt en og annen filmkveld... -Men siden april har jeg hatt tre lungekollapser..og det har gått ekstremt hardt utover formen min. Jeg er blitt mye mere utmattet, enn jeg noen gang har vært før.
Jeg kjenner nesten ikke meg selv igjen lengre. Føler meg på mange måter bare som en skygge av meg selv for tiden... Jeg som alltid har vært så full av mot på tross av utmattelsen min..og alt det negative som den har ført med seg... Uansett hva jeg har møtt på så har jeg sterk og sta bitt i sammen tennene og reist meg igjen... Klart å karre meg opp igjen bestandig... -Men denne gangen, etter å ha måttet være så mye i ro som det jeg har vært denne våren og sommeren..så er det mye vanskeligere å skulle klare det. Bena vil liksom overhodet ikke bære meg nesten..og i hvertfall ikke langt... Kroppen min er blitt helt ufattelig mye svakere etter alt dette. Jeg har måttet sitte på en krakk når jeg skal dusje helt siden den første lungekollapsen min, og jeg har bare så vidt klart ved hjelp av veldig stor viljestyrke å dusje en gang i uka disse siste månedene... Jeg har hatt perioder hvor jeg har vært svak og sliten før dette også..men aldri har jeg måttet sitte på en krakk når jeg skulle dusje før..og jeg har bestandig klart å dusje noen ganger i løpet av uka..uansett hvor sliten og utmattet jeg har vært.
Det føles nesten litt som om kroppen min har gitt bare mer og mer opp..men jeg har det alikevel ikke. Jeg tenker fortsatt at jeg skal komme meg ut for å gå en og annen liten tur framover..sånn at jeg kan få bli sterkere igjen. Problemet er bare det at det har jeg tenkt etter hver lungekollaps. -Og jeg har kommet meg mer opp igjen hele tiden også..men så har det kommet en ny en. -Og denne siste, som jeg hadde rundt midten av juli..hvor jeg både måtte få innlagt dren og ble kikhullsoperert..har vært ekstra tøff for meg. Jeg fikk beskjed om at det gjerne tar en mnd. før lungen er helt bra igjen etter en sånn operasjon..og pga. de andre to lungekollapsene så torte jeg nesten ikke å gjøre noe hær hele den mnd. Tok det bare HELT med ro rett og slett, for å unngå at noe skulle skje med lungen igjen. -Men det har kostet meg dyrt å ta det så mye med ro..og hele tiden måtte tenke på lungen min på den måten. Utmattelsen er somsagt blitt mye verre etter alt dette, og kroppen min er blitt mye svakere.
Jeg vet at jeg har det i meg å klare å komme meg igjennom dette også, pga. alle de andre gangene jeg trossalt har klart å reise meg når det har vært noe. Jeg klarte trossalt å komme meg to ganger på kafe i lag med kjæresten min to helger etter hverandre, ca. en mnd. etter den andre lunge kollapsen min. -Men da var jeg ikke i ro hele tiden før det. Da dro jeg tross alt til legen og utredning på sykehuset, på tross av at formen min var så innmari dårlig, og jeg var mere utmattet. Nå når jeg har vært i ro så lenge..så kjennes det ut som om veien til å bli sterkere, og til å klare noe sånt er blitt mye lengre...
Alikevel så skrapte jeg i sammen mot og krefter til å få tatt meg en liten tur rundt kvartalet i går kveld. -Ikke lange turen..og jeg var sliten etterpå..og er mye mer sliten og utmatta i dag..men jeg klarte det. -Og det er trossalt..midt oppi all denne elendigheten 1-0 til meg. -Nok en gang... -Og så får jeg bare virkelig håpe at det nå snart kan begynne å gå den rette veien igjen... For dette tar på..både for meg,,og kjæresten min... Det er tøft å være så innmari utmattet og energiløs hele tiden. -Og de siste månedene har virkelig fått meg til å tenke på at det er på høy tid at noe blir gjort for alle de stakkars menneskene dær ute, som har det på denne måten. Både de som har det sånn som meg..og de som har det mye verre. Jeg er trossalt takknemlig for..at jeg på tross av hvor elendig formen min er for øyeblikket..og hvor utmattet og svak jeg er..faktisk fortsatt klarer å gå en og annen liten tur..og å komme meg LITT ut. Det er ikke mye det er snakk om..og det kreves innmari mye viljestyrke av meg hver gang jeg skal ut av døra..men jeg klarer i hvertfall fortsatt å gjøre det.
