Jeg ringte lungeavdelingen som jeg lå på da jeg ble operert, i går mårrest..og fikk snakket med lungelegen som skrev meg ut etter operasjon..og han ville at jeg skulle komme å ta en ny røntgen. Så jeg dro dit i 11 tiden i går, og det var desverre som jeg fryktet. Lungen min har revnet halvanna cm. Det vil si at den i verste tilfelle kan komme til å kollapse igjen/revne mer om jeg ikke får gjort noe med den. Det skjer visst sjelden, men det måtte jo selvfølgelig skje meg... Det ble en alt for lang dag på sykehuset i går. Jeg var allerede helt ufattelig sliten og utmattet før jeg tok taxi dit, så all ventetiden før jeg skulle ta røntgen, og også etterpå mens jeg ventet på et svar, tok fullstendig knekken på meg. Jeg var så sliten og utmattet at jeg seriøst hadde mest lyst til å gråte da jeg var der... Mens jeg satt og ventet på å få komme inn til røntgen så sto både radioen på, og i tilegg så var det faktisk ei dame som satt rett bak meg og leste høyt til han som satt ved siden av henne i fra et blad... -Hva er det for noe å gjøre på et venterom da!? Jeg ble enda mere sliten av musikken på radioen og alle stemmene rundt meg, og spesielt stemmen til hun dama som satt og leste høyt..og hadde mest av alt lyst til å snu meg rundt til henne og spørre om hun kunne være så snill å være stille... -Men sånt gjør man jo ikke da, så da måtte jeg bare sitte dær og høre på stemmen hennes som gnagde seg mere og mere inn i de såre ørene mine. Det er noe drit dette med at man blir så innmari var for lyder og også fysisk dårlig av dem, når man er så sliten og utmattet. Det blir en stor utfordring å sitte på et venterom i lag med masse mennesker da. -Men greit, det var jo bare en ting å gjøre..jeg kunne ikke akkurat gå og sette meg en annen plass..så jeg måtte bare komme meg igjennom det.
Omsider ble det imidlertid endelig min tur..og så var det å sitte å vente på at svaret skulle komme etterpå... Det tok vel kanskje halvanna time muligens, og jeg hadde mest av alt lyst til å legge meg i den eine sofaen mens jeg ventet..men sånt gjør man jo heller ikke når man er på et venterom i lag med masse andre mennesker..så da ble redningen en litt bedre stol som sto dær. Så kunne jeg i det minste sitte mer tilbakelent og behagelig i den. Underveis mens jeg satt dær så var det en mann som skulle inn som sa til de som kom og hentet han at; "jeg går ikke så fort jeg"..så kom det i fra ei av de gamle søte damene som satt rett overfor meg; "det gjør ikke jeg heller"..og da klarte jeg bare ikke å dy meg..så jeg sa like greit til dem at; "nei, det gjør ikke jeg heller"... -Og så lo vi litt av det! :) -Men jeg sa også til dem hvorfor etterpå..og jeg så at det gjorde dem trist at jeg som er så ung hadde det sånn som jeg har det. Det føltes alt anna enn godt at de ble det..men det ble nå til at jeg snakket litt med de gamle damene som satt dær da, og sånn gikk nå i hvertfall tiden litt fortere i det minste. -Men jeg rakk desverre å bli så sliten før jeg fikk svaret mitt at jeg knapt skjønte hva hun dama i resepsjonen sa at jeg skulle gjøre videre..og de måtte få en portier til å følge meg når jeg skulle videre... Vi gikk sakte, og da vi endelig kom fram dit hvor jeg skulle, så satt jeg først og ventet på videre beskjed inne i kantinen. Noe som også var et lite mareritt pga. alle lydene dær inne i fra diverse kjøleskap og apparater..men så fikk jeg heldigvis sitte inne på pauserommet deres etterhvert, og der var det i det minste både bedre stoler og sitte i, og stille. Vel nesten stille i hvertfall..det var ei klokke dær inne som tikket... Jeg fikk etterhvert veeeldig vondt i hodet mitt også i går, så selv den lyden av klokka var egentlig for mye for meg. -Og jeg rakk også å få så vondt i kroppen min at selv det å sitte i en behagelig stol faktisk gjorde vondt etterhvert...
Tilslutt kom jeg endelig inn til legen da, etter all denne ventingen, og dær fikk jeg altså høre det som jeg hadde vært så redd for; nemlig at lungen min hadde revna/begynt å kollapse litt igjen. Jeg hadde virkelig håpet at jeg tok feil..men nei; det var desverre sånn det var. Sliten og utmatta som jeg var, så gråt jeg mine bitre tårer i det legen fortalte meg dette, og sa at jeg også muligens må igjennom en ny operasjon. Vet ikke noe sikkert ennå, men skal tilbake dit på mandagen for å ta ny røntgen og evt. også CT av lungen min... Så vet jeg vel forhåpentligvis mer etter mandagen. Blir det operasjon så blir det narkose og en kikhulls operasjon denne gangen..og så må jeg visst i tilegg ha innlagt et dren i hvertfall i en natt... Det var innmari vondt å ha innlagt dren sist gang, så jeg gruer meg! Det er seriøst det vondeste jeg har opplevd så langt i livet mitt, så jeg håper virkelig at jeg slipper å gå igjennom det en gang til. Jeg ble foresten trillet ned til utgangen i en rullestol etter at jeg hadde vært inne hos legen, for da var det rett og slett ikke så mye mer igjen av meg. -Og da jeg kom hjem så var det bare å få i seg en næringsdrikke og en paracet, og så sovna jeg rundt klokka 18, og sov helt fram til klokka 02 i natt. Våkna såvidt i elleve tiden..men sovna igjen like fort. Er fortsatt helt for jæv... sliten og utmatta etter alt dette, så blir vel å prøve å sove mer igjen snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar